Et henført «Dette synes jeg om» innlegg om: Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Karou er en 17 år gammel kunststudent bosatt i Praha. Hun er på en måte som ungdommer flest; hun har ei god venninne som hun liker å gå på kafè med og en slitsom eks – kjæreste som ikke skjønner at det er slutt. Men på veldig mange andre måter er hun ikke som ungdommer flest; håret hennes vokser ut av hodet hennes ferdig blåfarget, tatoveringene hennes er magiske og hun tegner monstre som virkelig eksisterer.

Karou lever nemlig et dobbeltliv, den vanlige studenttilværelsen i Praha og den noe mer uvanlige tilværelsen som løpejente over hele verden for Brimstone – monsteret som veksler ønsker inn i tenner. Brimstone og hjelperne hans lever i en butikk som ligger ‘Elsewhere’ der man kan gå ut av døra og plutselig befinne seg i på et helt nytt sted. Brimstone og de andre monstrene kaller seg Chimaera, og er det nærmeste Karou kommer en familie.

En dag dukker det opp svarte håndavtrykk på flere dører rundt i verden, og mennesker rapporterer om vakre ildskapninger med bevingede skygger. Dørene inn til Brimstones butikk stenges og snart står Karou helt alene midt i en overjordisk krig som har pågått i årtusener. Hvem er egentlig Karou? Hvilken rolle spiller hun i denne krigen? Og hva betyr følelsene som både hun og engelen Akiva opplever?

Jeg har et ord å si om Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor: FANTASTISK! Da jeg lukket igjen romanen etter at jeg hadde  smågrått litt over de siste 50 sidene, visste jeg ikke om jeg skulle sukke henført og lykkelig over å ha lest en så utrolig gjennomført historie, eller om jeg skulle la følelsene ta helt overhånd og hulke litt til… Jeg endte nok opp med en mellomting – litt smågråting mens jeg klemte boken henført 🙂

Jeg tror ikke jeg har noe å pirke på når det gjelder denne historien. Alle delene passet så utrolig godt sammen at det ble en fryd å lese. Det var spennende, gripende, morsomt og intenst, ja, rett og slett magisk!  Jeg er imponert over Laini Taylor sin fantasi og over hvordan hun har bygd opp et slikt univers.

Historien starter i vår verden, i en by som er magisk i seg selv med sine trange gater, gamle bygårder og staselige katedraler: Praha. Jeg har selv vært i byen, og jeg antar at det har forfatteren også, for dette er så utrolig godt skildret. Jeg føler at jeg er i byen sammen med Karou, at det er jeg som går på de brolagte gatene, ser på marionettene, kjenner den kalde lufta fra elva mens jeg går over Karlsbroen og kikker opp på Tyn – katedralens opplyste spir. Jeg kjenner at jeg vil flytte dit og bo i Karou sin leilighet og spise gulasj og strudel på Poison Kitchen. Laini Taylor klarer virkelig å fange byens sjel i sine beskrivelse av den, og sammen med skildringene av Karous opplevelser der, så er det nærmest perfeksjon.

Men Laini Taylor lar ikke historien ende i Praha og vår verden! Daughter of Smoke and Bone går med ett fra å være paranormal/urban fantasy til å bli renspiket high fantasy. Hun skaper et helt nytt univers med helt nye skapninger som også har sine helt egne og originale historier og myter: Chimaera og Serafene (engler). Uten å røpe for mye så har disse skapningene kriget i  mange år, og det er denne krigingen som er årsaken til at alt annet som skjer i romanen skjer.

Persongalleriet i Daughter of Smoke and Bone er helt fabelaktig. Karou er en tøff, men også sårbar, heltinne som jeg falt pladask for umiddelbart. Venninnen Zuzana er også helt herlig. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg tenker på Brimstone og de andre ‘monsterne’ i butikken – det var forelskelse ved første blikk. Nå som jeg er ferdig med romanen, så skjønner jeg at det ikke bare var en flørt, men ren monster – kjærlighet! Chimaeraene er i det hele tatt så underlige, vakre og groteske at man bare må like dem, synes jeg! Det gjelder selvfølgelig ikke ALLE Chimaeraene, ugress finnes jo over alt, men sånn generelt så ble jeg veldig fascinert.

Forholdet mellom Karou og engelen Akiva liker jeg godt. Det kan kanskje oppleves som om det skjer litt fort, men det er en logisk forklaring på det. Det er troverdig på sine premisser, og  selv om jeg nok ikke er Akiva sin største fan, så kan jeg forstå hvorfor han er som han er, og gjør som han gjør.

Jeg opplever at denne romanen har alt for at jeg skal kunne klemme  den inntil meg mens jeg feller noen tårer  både av lykke og tristhet, og påberoper bokkjærlighet opphøyd i 2. En fantastisk fortelling som er skrevet på en utrolig måte. Her er det mye handling, det er spennende og intenst  og helt til å bli oppslukt av. Dette er uten tvil en av de aller beste bøkene jeg har lest i år! Anbefales X 100 🙂

Mari likte også boka veldig godt – her er hennes omtale.