Tankespinnerier og lite leselyst (Hæ!?!).

Takk for sist til alle jeg var så heldig å få hilst på under lørdagens bokbloggtreff!

http://www.dagsavisen.no/kultur/bloggere-med-makt/

Jeg er så glad for at jeg fikk  være med på å arrangere dette og at det ble en suksess – og mye av det er jo selvfølgelig takket være alle dere fabelaktige bokbloggere som hadde mulighet til å komme. Som alltid når det er mange som treffes, så får man ikke snakket like mye med alle, og jeg vet med meg selv at det var flere jeg hadde lyst til å snakke mer med enn det jeg fikk. Men neste gang 🙂

Siden lørdagen har debattene rast rundt omkring i blogglandia, og det er morsomt og interessant å lese alle innleggene. Jeg har kommentert litt her og der, men har ikke planer om å komme med noen store innspill i denne posten. Lise har jobbet hardt for å samle de forskjellige postene, så de kan dere finne her. Men en ting har jeg allikevel lyst til å si, og det er en ting som er knyttet til den typen person jeg er.

Da setter jeg i gang; Jeg er en svært utviklingsorientert person, med det mener jeg at jeg hele tiden er ute etter å utvikle meg og bli bedre i det jeg gjør. Jeg føler meg aldri utlært, jeg liker å få nye impulser og tar gladelig i mot både råd, tips og vink  – noen velger jeg å følge, mens andre blir forkastet. Jeg tror at denne holdningen gjør at jeg stortrives i for eksempel jobben min – jeg har det gøy og spennende hver dag! Dette er noe som jeg drar med meg inn i  bloggingen også. Jeg har for eksempel ikke blogget mer enn et år og ni måneder, men på den tiden har jeg utviklet meg mye som skriver. Fra å skrive korte, enkle (men begrunnede) omtaler, skriver jeg nå mye mer fritt, lengden er blitt – ja – mye lengre og jeg føler at jeg begynner å finne min stemme. Betyr det at jeg vil lene meg tilbake og tenke at sånn skal det være, sånn skal Siljes Skriblerier se ut nå og for alltid? Nei, selvfølgelig ikke! Jeg kan alltids bli bedre, utvikle meg, finne nye måter å gjøre ting på, nye poster, nye temaer – og så videre.

(Jeg vil tro at det er rundt her at dere begynner å lure: Var det ikke bare en liten ting hun skulle nevne? Har hun skrevet seg helt bort? KOM TIL POENGET!!! Og ja, jeg er der snart.)

Line skrev et svært godt innlegg forrige uke som mange har lest og kommentert – jeg også.  Det jeg oppfattet som noe av essensen i denne posten var kvaliteten på inneholdet i et innlegg/bokomtale; Hva er det som gjør at en omtale er god? Og nå kommer jeg endelig til poenget! Innlegget til Line fikk meg til å reflektere over nettopp dette; hvordan skriver jeg mine omtaler? Er det noe som kan gjøres annerledes? Begrunner jeg så godt som jeg egentlig ønsker? Jeg tenker at en slik bevisstgjøring er viktig for alle oss som skriver om bøker, uansett hva slags profil vi ønsker å ha. Vi må ta oss tid til litt selvrefleksjon i ny og ne, nettopp for å unngå at vi stagnerer og for å sikre at vi utvikler oss som skrivere og lesere. Dette er i allefall noe som er svært viktig for meg, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene. Jeg tror rett og slett at jeg avslutter denne delen med å sitere fra min egen kommentar hos Rose – Marie:

Så, min konklusjon må rett og slett være; hipp hurra for slike innlegg som setter i gang tankespinneriet og som løfter det vi holder på med opp og setter det i en sammenheng!

Jeg merker forøvrig at jeg har vært litt positivt utladet etter helga, tankene har flydd hit og dit og jeg har hatt problemer med å samle meg om lesing. Det har dessverre I Capture The Castle fått merket. Jeg synes at boka så langt er utrolig sjarmerende og god, men jeg tror jeg må legge den fra meg for å lese noe mer sidevendersk for øyeblikket. Akkurat nå føler jeg meg mer mottakelig for litt koder, symboler og munker i form av den Dan Brownske Arven fra Stonehenge av Sam Christer. Den lå så ensom og forlatt på bokbordet på lørdag, at jeg bare måtte adoptere den.

Jeg håper at alle har hatt en strålende helg, med eller uten bokbloggtreff, og så håper jeg vi ses til samme tid neste år 🙂