Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

Frysepinne, juksestrikk og hellige steiner.

Nå er det klart, høsten er her for fullt og jeg fryser! Skikkelig! Ullsokker er funnet frem og snart må nok vår/sommer/varm høst – jakke bli byttet ut med skinnjakke (for det er altfor tidlig å ta frem vinterjakka – av rent prinsipp). På fredag da jeg gikk til jobb ble jeg overbevist om at jeg burde få meg noen nye halser/sirkelskjerf, og ikke vet jeg om de få plussgradene gjorde ett eller annet rart med hjernen min, men jeg fikk det også for meg at disse halsene burde jeg lage selv – rett og slett strikke dem! Er det så rart, under kanskje noen, og ja, det er det. For jeg er ingen kløpper til å strikke! Ikke kan jeg legge opp, og det eneste jeg forløpig greier er å strikke rett frem (da er det godt at jeg kjenner snille og greie Gro som kan ha et strikkekurs med meg etterhvert).

Nei da, det skal ikke bli noen vane med bilder av meg selv.

Etter jobb var oppdrag «Silje skal strikke» – i gang. Og det er her begrepet «juksestrikke» kommer inn i bildet. Jeg gikk rett og slett til innkjøp av en strikkering – enkelt og greit. Det ferdige produktet ser strikket ut og jeg har gjort det selv, men teknisk sett så er det mer en avansert form for fingerhekling – men gøy, ja, det er det! Så nå er jeg i gang med hals nummer to!

Men hva er dette, Silje? Skal du begynne med en håndarbeidsblogg?? Nei da, det er fortsatt bøker og lesing som er hovedfokuset, ja stort sett det eneste fokuset på Siljes Skriblerier. Så det er ingenting å frykte.

Tidligere i uka skrev jeg at leselysten var litt laber, og at jeg derfor begynte å lese en kodekrim ala Dan Brown. Arven fra Stonehenge av Sam Christer er nok  ikke på høyden med det beste av Brown, men den er mer enn god nok for å guffe opp lesegleden igjen. Siden det er Smakebit-tid i dag, så vil jeg dele et lite utdrag fra denne romanen med dere:

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Han har hørt setningen tusener av ganger, men først nå går det opp for ham hva den egentlig betyr. Fra ingenting til ingenting.

s 223

Vil du lese flere smakebiter? Da synes jeg du skal ta turen innom Mari. 

Tankespinnerier og lite leselyst (Hæ!?!).

Takk for sist til alle jeg var så heldig å få hilst på under lørdagens bokbloggtreff!

http://www.dagsavisen.no/kultur/bloggere-med-makt/

Jeg er så glad for at jeg fikk  være med på å arrangere dette og at det ble en suksess – og mye av det er jo selvfølgelig takket være alle dere fabelaktige bokbloggere som hadde mulighet til å komme. Som alltid når det er mange som treffes, så får man ikke snakket like mye med alle, og jeg vet med meg selv at det var flere jeg hadde lyst til å snakke mer med enn det jeg fikk. Men neste gang 🙂

Siden lørdagen har debattene rast rundt omkring i blogglandia, og det er morsomt og interessant å lese alle innleggene. Jeg har kommentert litt her og der, men har ikke planer om å komme med noen store innspill i denne posten. Lise har jobbet hardt for å samle de forskjellige postene, så de kan dere finne her. Men en ting har jeg allikevel lyst til å si, og det er en ting som er knyttet til den typen person jeg er.

Da setter jeg i gang; Jeg er en svært utviklingsorientert person, med det mener jeg at jeg hele tiden er ute etter å utvikle meg og bli bedre i det jeg gjør. Jeg føler meg aldri utlært, jeg liker å få nye impulser og tar gladelig i mot både råd, tips og vink  – noen velger jeg å følge, mens andre blir forkastet. Jeg tror at denne holdningen gjør at jeg stortrives i for eksempel jobben min – jeg har det gøy og spennende hver dag! Dette er noe som jeg drar med meg inn i  bloggingen også. Jeg har for eksempel ikke blogget mer enn et år og ni måneder, men på den tiden har jeg utviklet meg mye som skriver. Fra å skrive korte, enkle (men begrunnede) omtaler, skriver jeg nå mye mer fritt, lengden er blitt – ja – mye lengre og jeg føler at jeg begynner å finne min stemme. Betyr det at jeg vil lene meg tilbake og tenke at sånn skal det være, sånn skal Siljes Skriblerier se ut nå og for alltid? Nei, selvfølgelig ikke! Jeg kan alltids bli bedre, utvikle meg, finne nye måter å gjøre ting på, nye poster, nye temaer – og så videre.

(Jeg vil tro at det er rundt her at dere begynner å lure: Var det ikke bare en liten ting hun skulle nevne? Har hun skrevet seg helt bort? KOM TIL POENGET!!! Og ja, jeg er der snart.)

Line skrev et svært godt innlegg forrige uke som mange har lest og kommentert – jeg også.  Det jeg oppfattet som noe av essensen i denne posten var kvaliteten på inneholdet i et innlegg/bokomtale; Hva er det som gjør at en omtale er god? Og nå kommer jeg endelig til poenget! Innlegget til Line fikk meg til å reflektere over nettopp dette; hvordan skriver jeg mine omtaler? Er det noe som kan gjøres annerledes? Begrunner jeg så godt som jeg egentlig ønsker? Jeg tenker at en slik bevisstgjøring er viktig for alle oss som skriver om bøker, uansett hva slags profil vi ønsker å ha. Vi må ta oss tid til litt selvrefleksjon i ny og ne, nettopp for å unngå at vi stagnerer og for å sikre at vi utvikler oss som skrivere og lesere. Dette er i allefall noe som er svært viktig for meg, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene. Jeg tror rett og slett at jeg avslutter denne delen med å sitere fra min egen kommentar hos Rose – Marie:

Så, min konklusjon må rett og slett være; hipp hurra for slike innlegg som setter i gang tankespinneriet og som løfter det vi holder på med opp og setter det i en sammenheng!

Jeg merker forøvrig at jeg har vært litt positivt utladet etter helga, tankene har flydd hit og dit og jeg har hatt problemer med å samle meg om lesing. Det har dessverre I Capture The Castle fått merket. Jeg synes at boka så langt er utrolig sjarmerende og god, men jeg tror jeg må legge den fra meg for å lese noe mer sidevendersk for øyeblikket. Akkurat nå føler jeg meg mer mottakelig for litt koder, symboler og munker i form av den Dan Brownske Arven fra Stonehenge av Sam Christer. Den lå så ensom og forlatt på bokbordet på lørdag, at jeg bare måtte adoptere den.

Jeg håper at alle har hatt en strålende helg, med eller uten bokbloggtreff, og så håper jeg vi ses til samme tid neste år 🙂