Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Engelsfors #2)

Dette er en omtale av en oppfølger. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke fortelle så mye om selve handlingen. Dersom du har lest den første boka i triologien så er det bare å lese videre, men dersom du ikke har lest den, da kan det være lurt å lese med et kvart øye.

For et år siden leste jeg den første boken i en ny, svensk fantasytriologi av Mats Sandberg og Sara B. Elfgren. Sirkelen tok meg med storm, og det jeg likte aller best var at den var så realistisk. Karakterene var flerdimensjonale, hovedpersonene fremsto som ekte jenter av kjøtt og blod og forfatterne tok tak i viktige temaer som rus, spiseforstyrrelser, familieproblemer, sex, mobbing og vennskap på en ordentlig og jordnær måte. De magiske fantasyelementene ble presentert litt etter litt og de var flettet godt inn i historien. Det overnaturlige som jaktet på dem var stort sett noe vi bare kunne ane, ikke se og jeg ble fort enig med meg selv om at Sandberg og Elfgren hadde skrevet noe så sjeldent som fantasyrealisme. Og det likte jeg svært godt!

Før jul fikk jeg en forespørsel fra Gyldendal om jeg ønsket å motta et leseeksemplar av bok to i serien om Minoo, Vanessa, Linnea, Anna – Karin og Ida. Jeg sa selvfølgelig ja, og nå, ett år etter at jeg begynte på historien om Engelsfors, så er jeg ferdig med Ild. Og ja, dette var en virkelig god oppfølger. Baksideteksten sier blant annet:

De utvalgte skal begynne i andre klasse på videregående. Hele sommerferien har de holdt pusten og ventet på demonens neste trekk. Men trusselen kommer fra et sted de ikke kunne ha forutsett.

Ild starter med andre ord ganske kjapt etter at Sirkelen sluttet, og selv om forfatterne fra starten fletter inn informasjon om det som hendte på slutten av forrige bok, så fant jeg ut at det var en fordel å flappe kjapt igjennom de siste sidene av Sirkelen for å komme godt inn i historien. Jeg ville la meg bli dratt inn i romanen uten å oppleve noen irritasjoner som så enkelt kunne bli unngått. Det fungerte godt.

Jeg opplever Engelsfors #1 og #2 som to ganske forskjellige bøker – like gode, men forskjellige. Der Sirkelen  – etter en heidundrende start – langsomt bygde opp spenningen og ikke introduserte for mye av det fantastiske for tidlig, og heller brukte tid på å skape et solid bånd mellom meg som leser og hovedpersonene, verdensbyggingen og mytologien, så har Ild den fordelen av at siden det solide arbeidet allerede var gjort så kan både intensiteten og spenningen bli skrudd kraftig opp allerede fra starten – og så holde den der. Jentene kjenner bedre sine evner, de er blitt noe tryggere på hverandre og de skjønner mer av viktigheten av å stå sammen – likheter og ulikheter til tross. Ild ga meg dermed en mer intens og altoppslukende leseopplevelse fra første side. Dette har ikke gått på bekostning av troverdighet og realisme. Både stedet, personene og livet de lever er gjenkjenbart og ekte, bare at nå er det en enda større dæsj hekser og magi inne i bildet – fremdeles svært nifst og subtilt, men allikevel mer tydelig. Som fantasyentusiast så er jeg godt fornøyd med det.

Ild veksler, på samme måte som Sirkelen, på å fortelle historien fra jentenes synspunkt. Det gjør at vi lesere får ta større del i følelsene og tankene til jentene, i tillegg til at vi får vite mer om hvordan hver enkelt opplever livet sitt både som en del av De utvalgte og individuelt. Jeg er spesielt glad for at vi får høre Ida sitt synspunkt i denne boken. I den forrige ble hun kun skildret  gjennom de andres øyne – og som sjefsmobber og skolens dronningbie så ble selvfølgelig skildringene veldig farget av dette. Nå får vi altså endelig vite mer om denne skremmende og ganske ubehagelige jenta, og ja, hun er fremdeles ubehagelig og slem. Det som allikevel er så flott er at hun er noe mer. Gjennom å ta oss med inn i tankene hennes og hjem til familien hennes, blir vi også kjent med en sårbar jente som trenger kontroll for å føle seg trygg. Sandberg og Elfgren er virkelig gode på å skape og videreutvikle karakterene sine; både som personer og som hekser. Alle jentene er så godt skildret at de bare krøp under huden på meg og ble der, jeg kjenner at jeg har blitt så glad i dem alle sammen at jeg tar inn over meg både gledene og sorgene de opplever, seirene og usikkerhetene deres – Minoo, Vanessa, Anna- Karin, Linnea og Ida er på hver sine måter helt fantastiske karakterer!

Selve handlingen skal jeg ikke si noe særlig om, jeg tror faktisk det holder å si at den er kjempespennende, uforutsigbar, hjerteskjærende og mystisk! Anbefales 🙂

Nina har også skrevet om boka, det samme har Ann Kristin.

Tusen takk til Gyldendal for leseeksamplar!