Odinsbarn (Ravneringene #1) av Siri Pettersen

«Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til denne verden. Noe så viktig, at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.»  (Fra baksiden på mitt ukorrigerte leseeks).

Dette sitatet synes jeg fanger noe av essensen i Siri Pettersen sin debutroman Odinsbarn, som kom nå i høst og som er den første boka i serien Ravneringene om den halelause jenta Hirka og hennes opplevelser i herredømmet Ymslanda og hennes jakt på hvem hun egentlig er. Hirka har levd et omflakkende liv sammen med faren, og sammen har de samlet urter og andre legemidler som de har tilbudt til sine kunder. Da romanen starter er Hirka 15 år og hun har bodd i flere år i ei lita stue i Elveroa. Faren prøver av en eller annen grunn å skjerme henne fra andre ymer, men på tross av dette så har hun fått seg noen venner og bekjente, blant annet den høybårne rådsætlingen Rime fra hovedstaden, den overfladiske Sylja, ravnetreneren Ramoja og hennes sønn Vetle. Men Hirka skiller seg ut fra ymene på flere måter enn at hun ikke har en hale, hun kan heller ikke ta til seg og bruke kraften fra jorda og naturen; hun kan ikke favne.

Som alle andre 15 åringer i riket er det også forventet at Hirka  skal møte opp i hovedstaden Mannfalla og stå ovenfor rådet og den allmektige Seeren og vise sine ferdigheter i favning. Da tiden nærmer seg og hun fremdeles ikke mestrer å favne, forteller faren hennes  hemmeligheten han har båret på helt siden hun ble født. Hun er ikke av denne verden, hun har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Det var ikke ulven som tok halen hennes som spedbarn, den har aldri vært en del av henne. Hun er et Odinsbarn, et mennskr, et vesen som mytene forteller sprer råttenskap til alle som kommer i kontakt med henne på romantisk vis.

Men det er flere som har fått med seg hva Hirka er og som vil gjøre alt de kan for å få tak i henne. Redd for både sitt liv og hva hun er i stand til, flykter hun fra Elveroa og til byen Ravnhov som er kjent for sin åpne kritikk av Mannfalla og rådet som styrer hele riket.

Siri Pettersen har med Odinsbarn skrevet en svært god og fascinerende fantasyroman. Selve universet; Ymslanda med sin tilhørende befolkning, har noe norrønt over seg. Jeg så for eksempel hele tiden for meg husene og da Eirik sitt hovedsete i Ravnhov som en typisk jarlesete. Samtidig så opplever jeg både tradisjonene og mytologien som eksisterer i denne verdenen som noe helt originalt og unikt. Jeg satt igjen med følelsen av å lese noe nytt innenfor en kjent sjanger.

Jeg syntes at det tok noe tid å komme inn i historien i begynnelsen. Det var mange navn, mange ulike steder og hentydninger til en maktkamp, det var også flere titler, aspekter og begreper innenfor Ymslandas tro og livssyn, samt henvisninger til tidligere hendelser som forvirret meg noe og som førte til at jeg måtte bla mye frem og tilbake i starten. Dette gjorde meg på en side litt frustrert, men på den andre siden så unngår forfatteren å gå i fella og kjøre på med mye  infodumping i begynnelsen. Og det er jeg takknemlig for!  Jeg har full respekt for at det å bygge opp et univers så fullkomment som det Ymslanda er, krever et voldsomt og iherdig arbeid, og jeg er helt enig i at løsningen Siri Pettersen har valgt ved å avsløre bakgrunnshistorien og mytologien litt etter litt er det som fungerer best. Med en gang jeg hadde plassert sentrale hendelser, personer og begreper i et mentalt kart løsnet det – og da var det ingen vei tilbake!!

Siri Pettersen har skrevet en fantasyroman som jeg mener rommer så mye mer enn en gjeng med venner som sammen reiser ut på eventyr for å nedkjempe de onde. Ja, det er en kamp mellom de gode og de onde her også, men hvem som faktisk er det ene eller det andre er noe som det er vanskelig å identifisere umiddelbart, med unntak av en. Politikk og maktkamp blir etterhvert en sentral del i historien, og det, sammen med den realistiske og skitne skildringene av maktmisbruk og fattigdom og de store forkjellene mellom nord = vilt, utemmet, ærlig og sør = elitistisk, hemmeligheter, lukket,  får meg til å tenke på George R.R. Martin sin A song of ice and fire, og det mener jeg som et stort kompliment!  Jeg setter også stor pris på at hun tar opp temaer som er allmenngyldige; det å være annerledes og skille deg ut fra det forventede, og hvordan man, være seg yme ellee menneske, håndterer det ukjente, det vi ikke forstår. Og for ikke å glemme; er det godhet å beskytte befolkningen mot det ukjente og ta alle valg for dem, eller er det kanskje et like sikkert tegn på godhet og god ledelse å være åpen, inkluderende og ta befolkningen med på å bestemme? Jeg vet hva jeg synes, og heier på Ravnhov i så måte.

Hovedpersonene i Odinsbarn, Hirka og Rime,  er to svært interessante, velutviklede og mangefasetterte karakterer.  Hirka falt jeg pladask for med en gang, mens Rime måtte jeg bruke litt tid på – og det var kanskje et bevisst valg fra forfatterens side siden hans skjebne og valg skal være innhyllet i mystikk, men jeg endte opp med å bli svært så glad i ham og. Hirka og Rime har det til felles at de både gjør gode og lure ting, samtidig som de også handler ugjenomtenkt og havner i vanskelige situasjoner. Jeg liker veldig godt den vare og fine måten Siri Pettersen beskriver vennskapsforholdet mellom dem, og jeg håper at det vil være rom og mulighet for en videreutvikling av dette i den neste delen. Bikarakterene i romanen er også godt utarbeidet, enten de er hyggelige eller ikke, og dette fører til at det føles ekte og troverdig. Det samme gjelder for beskrivelsene av byene og landskapene, de er alle lette å se for seg.

Siri Pettersen skriver veldig godt,  og hun skriver på en slik måte at jeg blir en deltaker i historien. Jeg opplever at teksten er svært gjennomarbeidet på alle nivåer, og jeg synes skrivestilen hennes sprudler over av skriveglede og kreativitet. Jeg lar meg med glede rive med i alt som skjer – både det fine, det triste og det skumle. Deler av handlingen er veldig brutal og grafisk, samtidig som den også er kompleks, og det får meg til å tenke at dette nok er en fantasy som passer best for eldre ungdommer og oss voksne – så klart ;-).

Odinsbarn av Siri Pettersen er både en solid debut og en solid fantasy som jeg anbefaler på det aller varmeste!

Mettemor og Elisabeth har også skrevet om denne romanen.

Tusen takk til Gyldendal for dette eksemplaret,