Kort og flott: Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

Tittelen til Agate Øksendal Kaupang sin debutroman – Å holde pusten – passer godt til å beskrive hvordan leseopplevelsen var for meg. Jeg måtte minne meg selv på å puste opp til flere ganger gjennom bokas 180 sider. Jeg tror også at det Å holde pusten er noe som romanens hovedperson, den navnløse jeg, gjør som en overlevelsesstrategi i en ellers kaotisk hverdag. En svært passende tittel på mange måter, med andre ord.

Agate Øksendal Kaupang har skrevet en svært sterk og sår historie om psykisk sykdom, omsorgssvikt og om det å være 16 år og prøve og holde familien sin samlet. Den minner meg på den måten tematisk veldig om Benedicte Meyer Kroneberg sin fantastiske debut Ingen skal høre hvor stille det her,. Men som Kroneberg, så har også Kaupang sin egen helt distinkte stemme – og det er det som gjør det så spennende og interessant. Og ikke minst imponerende – forfatteren er 20!

Jeg liker veldig godt at Kaupang velger å fortelle historien gjennom kortere og lengre episoder fra nåtid og fortid. Dette tegner et sammensatt bilde av en familie i krise og en ungdom som iherdig prøver å lappe sammen hverdagen for lillesøsteren og som forsøker å være den forutsigbare voksne, samtidig som hun har sine egne utfordringer i forhold til skole, foreldre og kjæreste. Og det fører til at jeg opplevde at jeg som leser fikk en større forståelse av både hva som har hendt tidligere, hvorfor ting er slik de er nå og hovedpersonens valg og utvikling.  Det er sterkt og vondt å lese, og jeg merket at jeg fikk en følelse over meg om at jeg måtte verne om dette barnet, denne ungdommen som ingen tilsynelatende brydde seg om.  Oppbyggingen med disse episodene gir hele historien en form for autentisitet, det jeg leste opplevde jeg som ekte og sant – og det gjør at jeg blir ekstra imponert av forfatterens evne til å sette seg inn i ulike situasjoner.

Agate Øksendal Kaupang har en veldig ærlig stemme. Hun skildrer hendelser og følelser ærlig og legger ikke noe i mellom når hun beskriver vonde hendelser. Hun går inn i kjernen, og der er det brutalt og skittent til tider, men på samme tid veldig sanselig og vakkert:

Jeg stopper ved en sort med blonder i kantene. De ørsmå dråpene med sekret som har piplet ut fra skjedeveggen hennes, er blitt til en størknet gråhvit flekk mot trusestoffet. Jeg står der med det lille plagget i hånda, setter det opp mot nesa. Jeg trekker inn den svake lukten av kjønn, urin og noe syrlig før jeg putter den i maskinen. Alt føles så intimt. En syklus der hun bruker dem, og jeg vasker dem, og hun bruker dem igjen. Maskinen som dreier rundt og rundt. Det er kanskje det nærmeste vi kommer hverandre. S 117.

Jeg vet at dette her er en mye kortere tekst enn det jeg vanligvis pleier å legge ut etter at jeg har lest en bok, men jeg synes det er vanskelig å formidle hvorfor jeg likte den så godt. Å holde pusten er en veldig god bok både i forhold til innhold og form. Jeg opplevde at innholdet engasjerte meg, provoserte og rørte ved meg – den traff meg mitt i hjertet, samtidig som jeg også opplevde at måten innholdet ble formidlet på var både gjennomarbeidet og velskrevet. Den er kort med sine 180 sider og sine små episoder – men forfatteren klarer  å skrive på en slik måte at det føles som det er akkurat langt nok. Jeg opplever at hvert eneste ord i denne romanen er viktige og vel tenkt ut for å få fortalt nettopp denne historien.

Anbefales varmt!

 

Nora og Mary har også lest denne romanen.

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.