Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.