Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni (Suite Francaise) av Irene Nemirovsky.

Lesesirkel boken denne måneden er Storm i juni (Suite Francaise) av Irène Némirovsky, og lesesirkelgeneral er som vanlig Line.

Historien om hvordan denne romanen ble til og hva som skjedde før den kom i forlaget sine hender er både dramatisk og tragisk. Irène Némirovsky, en av Frankrikes mest kjente forfattere på 1930 – tallet, var jøde og måtte flykte da tyskerne okkuperte landet. Bortgjemt i en liten landsby startet hun på det hun selv anså som sitt litterære storverk, en suite i fire deler som i tillegg til å være en krigsskildring også skulle være en skildring av menneskets innerste vesen. Hun rakk å fullføre to av delene før hun ble arrestert av fransk politi og deportert til Auschwitz der hun døde i 1942. Ikke lenge etter led ektemannen hennes samme skjebne. Paret hadde to døtre som flyktet gjennom hele Frankrike med fransk politi i hælene, med seg hadde de en koffert som inneholdt manuskriptet av det som nå er kjent som Suite Francaise.  Jentene visste at de hadde med seg morens siste manuskript, men det tok svært lang tid før de orket å forholde seg til det de trodde var dagboknotater og å lese morens tanker rundt krigen som drepte begge foreldrene og som de selv rømte fra. Ikke før i 2004 ble romanen utgitt for første gang i Frankrike – 62 år etter at Irène Némirovsky ble fanget og drept. (Kilde: Forordet i min utgave).

Siden Irène Némirovsky døde før hun fikk fullført verket sitt, så består Storm i juni av to deler i stedet for de tiltenkte fire. Den første delen heter Storm i juni og tar for seg de kaotiske dagene i juni 1940  da tyskerne invaderer Frankrike og masseflukten fra Paris. Jeg opplevde at det tok litt tid å komme inn i denne delen fordi det er en del personer og navn å holde styr på, men etter at jeg hadde fått sortert tankene og laget en mental personoversikt så fikk jeg mer glede av historiene som ble fortalt. Som jeg nevnte ovenfor så var Némirovsky sin hensikt med denne romanen å skildre menneskets innerste, sanne vesen, og det synes jeg at hun får til på en glimrende måte i denne delen. Vi følger en del familier og personer fra ulike samfunnslag og ser hvordan de reagerer når de får vite at tyskerne nærmer seg den franske hovedstaden. Jeg opplever at Némirovsky virkelig blottstiller det franske borgerskapet der hun med skarp, ironisk og ærlig penn skildrer deres dobbelmoral. I hennes virkelighet så er det først når krisen oppstår at menneskene får vist hvem de er. Fru Péricand som nyter godt av å være veldedig og en god kristen fremstår som mer og mer egoistisk og selvopptatt på egne og sin families vegne jo mer desperat situasjonen blir:

«Jeg hadde satt til verden en helt og en helgen,» sa hun. «Våre sønner må betale for andres,» mumlet hun dystert og så på Craquantkusinen sin – dennes eneste sønn hadde fått et fredelig, lite oppdrag i sivilforsvaret i Toulouse.

s 191

Egenskapene til forfatteren Gabriel Corte  blir bare forsterket – han blir – om mulig – enda mer usympatisk. Og jeg tror dessverre at dette ikke bare er noe som oppstår i litteraturen, men heller er troverdige skildringer av menneskelige mekanismer:

Den kristne nestekjærligheten og saktmodigheten fra mange hundre års sivilisasjon falt av henne som forgjengelig pynt og avdekket hennes golde, nakne sjel. De var alene i en fiendtlig verden, barna og hun. Hun måtte skaffe mat og husly til sine små. Ingen ting annet betydde noe som helst lenger.

s 83

Det er kanskje ikke slik man ønsker å fremstå, men dette sitatet opplever jeg som en svært realistisk beskrivelse av hvordan man reagerer når man står ovenfor en ny og truende situasjon.

Det er ikke alle karakterene som blir beskrevet med denne ironiske og lett tragikomiske måten. Herr og fru Michaud blir skildret på en helt nydelig måte, med varme og hjerte. For meg så blir de på en måte heltene i denne første delen – som alle velger de å gå ut på veiene for å komme seg unna den varslede tyske innmarsjen, men i motsetning til de andre personene vi møter så kan det se ut til at strabasene både styrker dem som par og som medmennesker. Herr og fru Michaud kommer fra fattigere kår enn de øvrige karakterene – er det en tilfeldighet? Eller er dette et bevisst valg fra forfatterens side for å tydeliggjøre borgerskapets dobbeltmoral?

Den neste delen heter Dolce, og her er vi i en landsby som er okkupert av tyskerne. Handlingen foregår i tre måneder, fra den tyske hæren ankommer og til de reiser igjen. Også her møter vi mange karakterer fra ulike samfunnslag, og de aller fleste karakterene er skildret med det samme skarpe blikket og ironien som i den første delen. Alt hykleri blir vist frem, og hardest går det – igjen – utover overklassen:

Hun nøt gleden ved å være snill, ved å vise at hun ikke glemte de nødstedte, en glede som var krydret av følelsen av at hun selv aldri kom til å havne i den situasjonen at folk syntes synd på henne, takket være den store formuen hennes.

s 326

Det er både litt skremmende og morsomt å lese om vicomtessen som snur kappen etter vinden alt etter som hvordan det gagner henne og hennes mann, og jeg kjenner at jeg på et vis føler litt sympati for gamle fru Angellier – selv om hun er et troll ovenfor svigerdatteren – hun er steil og vil ikke vike for en eneste tysker, de har tross alt fanget sønnen hennes!

Siden okkupasjonen nå er et faktum, så handler Dolce om hva som skjer videre  – hva gjør man egentlig i en slik situasjon? Hvordan forholder man seg som okkuperte og okkupanter, som tyskere og franskmenn? Jeg synes at Irène Némriovsky på en god måte får frem denne rådvillheten som oppstår for både enkeltindivider og for grupper. Tyskernes inntog i landsbyen skaper store endringer, maktforholdene forskyves – tyskerne er skurkene som har gått seirende ut, mens franskmennene er ofrene – men hvordan vil dette endre hverdagen til de enkelte i landsbyen? Livet må på ett eller annet vis gå sin gang, og forholdet som oppstår mellom enkelte av de tyske soldatene og de franske ungjentene er både vart og fint skildret. Særlig liker jeg Lucille og Bruno sin forsiktige og famlende flørt, den er så jordnær og fin. Jeg føler at Némriovsky på en måte klarer å skille mellom krigens grusomheter og det at  den enkelte soldat er et menneske med gode og dårlige egenskaper. De befinner seg i landsbyen fordi de tilfeldigvis er født og oppvokst i Tyskland, ikke nødvendigvis fordi de ønsker å delta i krigen. Jeg synes det er ekstra sterkt med tanke på forfatteren sin egen historie og skjebne under krigen. Hun viste at tyskerne gjorde alt i sin makt på å  ta jødene, og allikevel klarer hun å gi et nyansert bilde av krigsutbruddet og tiden etter. Jeg synes det er helt fantastisk!

Storm i juni er en solid og grundig skildring av hvordan vi som grupper og enkeltmennesker opplever krig. Den viser hvordan vanskelige, umenneskelige situasjoner får frem hvordan man virkelig er. Romanen er svært velskrevet, med mange treffende og ærlige beskrivelser – noen vonde, noen morsomme, noen triste og noen fine – og alle er de realistiske. Det er ingen tydelig spenningskurve i historiene som fortelles. De er mer tåblåer, ulike situasjoner som belyser det forfatteren ønsker å si noe om og det synes jeg fungerer godt. Jeg opplevde at romanen fenget meg i mye større grad enn det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg – ikke på den måten at jeg jagde gjennom sidene for å se hva som skjedde – for Storm i juni er langt unna å være en sidevender! Jeg måtte jobbe for det, bruke tid, stoppe opp, notere litt hist og her – og så –  mens jeg arbeidet meg igjennom så merket jeg at skjebnene og personene ble mer og mer tydelige for meg, historiene vokste og satt seg fast i meg – og de endte med å bli værende inne i hodet mitt lenge etter at romanen var ferdig.

Anbefales!