Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable

Noe av det første jeg gjorde da jeg ankom Paris var å stikke innom noen bokbutikker. Det er noe med bøker og litteratur som gjør at alt faller på plass for meg. Er jeg stresset så kan jeg kjenne at hjertet roer seg ned, musklene i nakke og skuldre slapper av, det blir lettere  å puste på et vis.

Under et av de første bokbutikk- besøkene kom jeg over Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Det var noe med omslaget som først dro meg inn; svart med et bilde av en halv sommerfugl og en halv klokke som viser tjue over tre. Begge deler viste seg å spille en sentral rolle i romanen, men det visste jeg jo ikke på det tidspunktet. At det fascinerte meg og gjorde meg nysgjerrig,  det visste jeg fra første øyekast! Da baksideteksten også viste seg å være like interessant som coveret – da var det ikke noe å lure på. Parissommeren 2013 sitt første bokkjøp var i boks! Det tror jeg faktisk må ha vært et av de beste kjøpene fra Paris noen sinne! Selv om jeg fremdeles har et skjørt og en jakke fra Parispåsken 2000 eller 2001og en haug med uleste bøker kjøpt Parisjula 2012  – men dere skjønner tegningen?  Dette var BRA!!! STRÅLENDE BRA faktisk!!! (Ferdig med overbegeistrede utropstegn, la oss bli sakelige).

Benjamin Constable er en engelskmann i Paris. Her lærer han franskmenn engelsk, samtidig som han skriver, drikker vin og henger med venninnen Tomomi «Butterfly» Ishikawa.  En dag får han et mystisk brev fra Butterfly der hun forteller ham at når han leser dette brevet så er hun død. Hun har tatt sitt eget liv, og det er ingenting han kan gjøre med det. «Alt er tatt hånd om,» skriver hun «Men du skal få laptopen min» (fritt oversatt).

Butterfly sitt selvmordsbrev er starten på en skattejakt. Som en siste kjærlig gest har hun gjemt hint og gåter på datamaskinen, på metrostasjoner, innimellom blomsterpotter og statuer – både i Paris og NY – gåter som fører til noen av de mørkeste hemmelighetene hun har og som skal hjelpe Benjamin til å forstå henne bedre. Fortvilet over venninnens skjebne og over at han ikke kunne hjelpe henne, kaster Benjamin seg ut i skattejakten – med notatbok,  vennskapelige minner og en hjemløs imaginær katt. Men jo mer han får vite om Butterfly, jo mer usikker blir han på om det i det hele tatt er noe sannhet i det, og dersom det faktisk er en sannhet i hemmelighetene – hvor mye av den Tomomi han er blitt kjent med og glad i er ekte? Og hvordan kan det ha seg at de skriftlige beskjedene han mottar fra den avdøde er så godt oppdatert på det han foretar seg?

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable er en vanskelig roman å gi et lite resyme av – det skjer mye og det er mye som er gåtefullt, og jeg opplever også at det er vrient å skrive om hva og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde. Det er jo slik at man en gang i blant blir knyttet umiddelbart til en historie, og slik var det for meg og Benjamin Constables debutroman (Den kom ut i juni i år). Den har noe suggerende over seg. Jeg fikk en følelse av å bli dratt inn i historien umiddelbart, og til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – de mørke, mystiske,  ja, ganske gale premissene, så følte jeg et behov for å være i denne verdenen så lenge som mulig, og aller helst hele tiden. Jeg ville også finne ut av hemmelighetene til Tomomi Ishikawa!

Det var i utgangspunktet mysterieperspektivet som motiverte meg. Jeg er veldig glad i mysterier og skildringer av jakt på hint og tegn – og i begynnelsen, før historien får den mørke, mer alvorlige klangen over seg, så var jeg strålende fornøyd med å lese om Benjamin som letet i parker, tok metroen til ukjente steder og måtte løse gåter om Paris – det var spennende og gåtefullt,  samtidig som det var skrevet på en sjarmerende og vittig måte. Jeg må innrømme at jeg innimellom tok meg i å tenke at: «Dette med gåter og skattejakter, det klarer du på en mye mer tilfredsstillende måte enn Dan Brown, Benjamin Constable!». Og jeg hadde ikke blitt skuffet dersom det hadde vist seg at det var kun det som var Three lives of Tomomi Ishikawa. Jeg hadde likt den godt som en ren spenningsroman, men det skulle vise seg å være så mye mer ved romanen enn bare dette elementet. Og det likte jeg enda bedre!

For, til tross for spenningselementet knyttet til hva Butterfly skjuler, er dette en roman som stiller spørsmål ved hvor godt vi egentlig kjenner de vi regner som nære, og hva skjer med vennskapet dersom det vi har trodd viser seg å ikke stemme? Hvordan velger vi å forholde oss til en ubehagelig sannhet om noen vi er glad i? Hva gjør vi hvis denne personen ikke lenger lever? Skal vi hegne om våre egne gode minner eller ta til oss den nye informasjonen som en sannhet? Og til slutt, det mest fascinerende – og som fikk meg til å nærmest dåne av lykke i Jardin de Luxembourg – hva er egentlig fiksjon og hva er virkelighet? Jeg rett og slett digger hvordan Benjamin Constable i denne romanen hele tiden beveger seg mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Jeg mener ikke å si at Three lives of Tomomi Ishikawa er en dokumentar, det er den absolutt ikke, men Constable leker hele tiden bevisst med fiksjon/virkelighetbegrepet. I det ytre foregår handlingen i to virkelige byer: Paris og New York – og siden jeg befinner meg nettopp i Paris så har jeg brukt et par dager på å gå i Tomomi sine fotspor, og beskrivelsene stemmer på en prikk! Og jeg vil tro at det samme gjelder for NY. Den andre veldig tydelige tingen er at hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, bor i Paris, som forfatteren og har en lignende jobb. Romanen er også skrevet i førsteperson  – det er altså romanens Benjamin Constable som fører ordet i romanen skrevet av virkelighetens Benjamin Constable.

Men så  – dersom vi skreller vekk det første laget, overflaten – så viser det seg i romanen at både Benjamin og Tomomi er skrivere; de skriver fortellinger, små skildringer, notater, brev, dagbøker ja, Benjamin har et uttalt mål om at han vil skrive en bok. Er det da en mulighet for at Butterfly sine nedskrevne hemmeligheter er fiksjon? At de er hennes fantasier, men ikke virkelighet? Og hva forteller egentlig det Benjamin og oss om henne? Og hva er egentlig Butterfly sin motivasjon for skattejakten i utgangspunktet?

Og forfatteren Benjamin Constable går enda et hakk videre – hva om det vi leser er en roman i romanen? Hva om dette er historien om hvordan romanen ble til? Det var så deilig å lese i en slik bok der jeg ble sittende og undre for meg selv lenge etter at jeg var ferdig med den, det var så godt å oppleve en roman som fungerer veldig godt på mange nivåer. Benjamin drar på skattejakt, jeg følte at jeg åpnet opp en skattekiste hver gang jeg satt meg ned for å lese, eller kanskje pandoras eske passer bedre?

I’ d like to write a book where the two main characters are me and you,’ I said to Tomomi  Ishikawa,  and absentmindedly organised the object on the table. Fra prologen.

Helt til slutt må jeg også nevne dialogene. Generelt synes jeg at Benjamin Constable skriver svært godt, det er lett å lese og  enkelt å komme inn i historien – og til tross for de mange lagene jeg skildrer i avsnittene over, så er det elegant gjennomført. Men dialogene, dere, både de indre, de mellom Benjamin og de andre karakterene og enveissamtalene mellom Benjamin og Cat (som er veldig kattete til en fantasipus å være, den prater for eksempel ikke menneskespråk), er kjempegode. De føles så naturlige, det er sånn en samtale mellom to venner er, eller så kleint er det faktisk å prate med noen du ikke vet hvem er  men som du allikevel må få til å stole på deg. Dialogene har noe Joss Whedonsk over seg, de er vittige og kjappe, dype og såre -med  digresjoner og referanser,  og helst litt nerdete og gjerne litt småkorka. Det er så ekte og så riktig.

«The seventies? How old are you?»
«Thirty-eight and three-quarters.»
«You’re older than I thought,» she said.
«Why, how old did you think I was?» I asked hopefully.
«Oh, maybe thirty-seven and a quarter or something,» she said, and I deflated. «Sorry, I’m not fooled by youthful looks. Are you married or divorced or anything interesting like that?»
S 175.

Karakterene i romanen er også godt utarbeidet, og framsto som ekte,  levende personer – jeg ble glad i Benjamin sin klønete sjarme, og hadde jeg hadde lyst til å bare holde rundt Tomomi Ishikawa. Og vet dere hva? Jeg klarer ikke å komme på noe som jeg kunne ønske var annerledes, jeg likte den sp utrolig godt som den var. En helt altoppslukende opplevelse!

Stort hipp hurra til Benjamin Constable for en super debut! Anbefales til alle som liker mystikk og gåter med dybde og finurligheter.

Dette bildet har ikke så mye med boka å gjøre,  men Parc de Belleville ligger i nabolaget til et av sporene til Tomomi Ishikawa.