Dette synes jeg om: The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

Tre personer, ukjente for hverandre, to kvinner og en mann, blir invitert av Dr Montague til å tilbringe en periode sammen med ham i det gamle og ærverdige Hill House. Huset har et rykte på seg for å være hjemsøkt og ingen har klart å bli boende i huset over tid etter at datteren til byggherren, den gamle frøken Crain, døde. Dr Montague ønsker derfor å undersøke og dokumentere disse hendelsene mer grundig.

Dr Montagues gjester er blitt invitert av ulike årsaker; Ellinor er en 32 år gammel kvinne som hele livet har tatt vare på sin krevende mor, og som har opplevd overnaturlig aktivitet tidligere (uten at hun egentlig er klar over det). Theodora er Ellinors rake motsetning; glad og selvsikker og Dr Montagues assistent, mens Luke er den småsleipe kommende eieren av Hill House. Alle er både spente og litt nervøse for hva som venter dem når de er innenfor husets vegger.

Det tar ikke lange tiden før uforklarlige ting skjer, men det hele virker svært uskyldig. Dører som lukker seg og temperaturforskjeller. Men snart går det opp for gjestene at Hill House bare varmer opp og samler krefter for å ta en av dem og gjøre den utvalgte til en del av huset.

The Haunting of Hill House (1959) er den andre romanen av Shirley Jackson jeg leser og liker. Mitt møte med We Have Always Lived in the Castle kan du lese om her. Boka passer, som jeg nevnte i forrige innlegg, helt perfekt innenfor februartemaet Gjenferd og hjemsøkinger, og det er garantert den mest skremmende romanen jeg har lest om hjemsøkinger, ikke bare denne måneden, men noen sinne (Nå har jeg fått The Woman in Black av Susan Hill i posten, så det er godt mulig at disse to må dele på den tittelen etterhvert ;-)).

Bortsett fra en panginnledning som kan leses her, fikk Hill House og jeg en noe treg start. Jeg satt fast og fikk ikke grep på alle de lange setningene med innskutte bisetninger. Det er sjelden at jeg må gå tilbake igjen og igjen for å sikre at jeg har fått med meg alt innholdet, men det skjedde med denne romanen. Hvorfor jeg ikke la den fra meg? Jo, fordi det jeg leste var veldig bra, jeg trengte bare noe tid for å komme inn i Shirley Jacksons sin skrivestil igjen. Og da jeg følte jeg hadde knekt koden, så gikk resten av lesingen som en lek – en skummel, nervepirrende og nifs lek, vel og merke.

Den ene hovedpersonen i The Haunting of Hill House er Ellinor. Hun er en kuet og venneløs kvinne som har tatt vare på moren sin helt frem til hun døde, og som nå får bo hos søsteren og  hennes familie. Da hun motar invitasjonen fra dr Montague ser hun på det som en måte å løsrive seg på. Hun reiser til Hill House med en nesten barnslig forventning om å finne seg selv og få venner som liker henne for den hun er.

Ellinor minner meg på mange måter om Merricat fra We Have Always Lived in the Castle; hun har en livlig fantasi og lager sin egen fantasiverden som hun presenterer for de andre rundt seg. De fremstår begge som umodne og barnslige, og det blir etterhvert tydelig for oss lesere at også Ellinor sliter med psyken sin. Begge mister etterhvert som historiene utvikler seg fotfestet, Merricat da fetteren kommer inn på hennes territorium, Ellinor når Hill House og dets krefter begynner å manifistere seg. Jeg synes at Shirley Jackson er utrolig dyktig til å skildre jenter og kvinner som på en eller annen måte er «ute og kjører» mentalt – hun setter seg godt inn i deres tanker og opplevelser av verden rundt dem slik at det både blir troverdig og vannvittig skremmende å lese om.

De andre personene i romanen er også godt og levende skildret, men jeg opplever at de er mer bipersoner, og selv om romanen er skrevet i 3.person, så er det veldig tydelig at beskrivelsene av dem og måten de reagerer på er farget av Ellinors opplevelse av dem. Dette gjelder i størst grad Theodora og Luke, og jeg ble aldri helt sikker på hvordan de egentlig var som personer. Dr Montague er den typiske gale professoren, mens den morsomste karakteren var uten tvil kona hans – et åndelig,sanselig og pompøst medium som ikke klarer å sanse noe som helst av betydning inne i Hill House. Jeg synes det var godt at forfatteren skrev inn denne karakteren, for det var godt å ha noe å humre av i en ellers skummel og intens historie.

Den andre hovedpersonen, som jeg ser det, er selve Hill House og dets krefter og ondskap – for jeg er ikke i tvil; det huset hadde noen skikkelig nifse egenskaper! Det er en levende organisme som på en måte leker med gjestene, først forsiktig og ganske uskyldig, men etterhvert når det finner en sjel som er lett påvirkelig, så bryter kreftene og ondskapen ut så det smeller! Og det er så utrolig skremmende! Vi får aldri se noe, men vi hører og vi aner et glimt – og det er så mye mye mer grøssent. Jeg hadde aldri trodd at mumling og latter ville være så skummelt, men det er det virkelig – særlig når det kommer fra et lukket rom og du bare kan forestille deg hva som foregår på den andre siden av veggen! Bare å skrive om det nå gjør at jeg føler meg ukomfortabel og stresset… Shirley Jackson gjør en glimrende jobb i å skrive og skildre alt det skremmende som skjer på en måte som både er råskummelt og som pirrer leserens egen fantasi – for det er jo på en måte det jeg tror skjuler seg bak veggen som gjør meg så redd, ikke sant? Hun mestrer antydningens kunst så det holder, med andre ord.

The Haunting of Hill House av Shirley Jackson er en utrolig skremmende og intens roman som jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese igjen. Anbefaler den på det aller varmeste til dere som liker å bli skremt på en mer subtil måte – som liker å bli veldig skremt på en subtil måte! Dette var en herlig grøssende opplevelse!

Bokelskerinnen og Labben har også skrevet om denne romanen.

9 thoughts on “Dette synes jeg om: The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

  1. Så herlig innlegg, Silje! Nå liker jo ikke jeg nødvendigvis å bli skremt, men jeg liker det veldig godt i den formen du beskriver, ved at noe skummelt antydes mer enn finnes. Rart hvordan man blir mer redd av dét enn av alskens monstrøse skikkelser. Og skumle hus… Det minner meg om bilen til Steven King. Christine? Skikkelig ekkelt.

    Boken står på ønskelisten, men aller først skal jeg lese The Woman in Black. Først må det bare bli lysere kvelder:-)

    • Ja, jeg foretrekker både bøker og filmer som antyder det skumle enn de som viser alt. Jeg blir mye mer skremt, men det liker jeg😉

      The Woman in Black tror jeg at jeg skal vente litt med, det har blitt mye spøkelser denne månenden🙂

      Og tusen takk!

  2. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig i 2012?!? « siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s