Hustvedt – prosjektet: en liten oppdatering.

Jeg er nå godt i gang med bok nummer tre i mitt Siri Hustvedt- prosjekt;  What I Loved – og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå har fått en ny favorittforfatter!

image

Dette er så utrolig bra, jeg føler at Hustvedt har en nesten magisk måte å formulere seg på som trekker meg inn i handlingen og som fører til at jeg sitter i timevis på en kafé og bare leser.  Det er som å være i en boble – en god og altoppslukende boble.

Romanen inneholder flere av de samme temaene og emnene som i de to foregående romanene,   samtidig som den også representerer noe helt nytt. Jeg er imponert over Hustvedts evne til å fornye seg og videreutvikle sin egen  stemme i hver bok. Jeg gleder meg til å lese mer!

image

Au revoir!

Jardin du Luxembourg og The three av Sarah Lotz.

(Påbegynt første uke)
Varmen, sola og knallblå himmel har kommet til Paris – og med det så trekker jeg til parkene. Jeg har store planer om å utforske Parc Monceau og Parc de butte Chaumont,  men enn så lenge har jeg holdt meg til den, for meg,  mer kjente Jardin du Luxembourg. (Siden dette innlegget blir postet senere så har jeg allerede besøkt Parc Monceau).

image

Den ligger ikke så langt unna der jeg bor. Faktisk så ligger den mye nærmere enn det jeg trodde! Vanen tro tok jeg den samme ruta som i fjor;  opp til Boulevard Saint Germain, inn ved Cluny og opp Boulevard Saint Michel. Da jeg skulle bevege meg hjem igjen la jeg merke til noe kjent;  den innpakkede kuppelen til Phanteon. 

Hmm? Er ikke den rett ovenfor min egen lille smett?  Jeg tok sjansen og ruslet mot kuppelen, tok elegant til venstre og ruslet nedover.  Jo da,  plutselig,  på null komma svisj, var jeg nede på Saint Germain og kunne se ned på Notre Dame og – med røntgensyn, hvis jeg var en superhelt – på min egen bygård.

Det er det som er morsomt med Paris. Det er ikke snakk om så store avstander, hvis man liker å gå så kan man komme seg dit man vil til fots. Og så er det alltid metroen, da. Men dersom man tar bena fatt så ser man selvfølgelig mer.

image

Vel plassert i en av stolene i Jardin du Luxembourg fant jeg frem boka The Three av Sarah Lotz og leste den ferdig.  Jeg likte den faktisk ganske godt, selv om jeg trodde at den skulle være annerledes.  Jeg så for meg, på bakgrunn av baksideteksten,  at den skulle være en horror- roman. Det stemte ikke, selv om den hadde enkelte ubehagelige elementer.

image

I korte trekk handler den om ettervirkningene etter fire store flyulykker som på mystisk vis inntreffer samtidig i Afrika, Europa, USA og Asia. Alle passasjerene dør med unntak av tre barn som mirakuløst er uskadd.  En fjerde person,  den dypt religiøse Pamela,  overlever lenge nok til å sende en beskjed til presten sin. En beskjed som setter i gang store krefter i det konservative og kristne miljøet i Statene. Er det mulig at disse barna er et symbol på at enden er nær?

Det som gjør The three interessant for min del er måten den er skrevet på, da spesielt fra del to. Første del gjorde meg egentlig litt skeptisk der vi følger Pamela før,  under og like etter styrten. Denne delen er skrevet i presens, og jeg må innrømme at jeg ikke syntes at det fungerte optimalt.  Jeg tror faktisk det ville blitt svært slitsomt å lese denne romanen i nåtidsform,  uten at jeg helt kan forklare hvorfor.  Det kan ha noe med at fortellerstemmen til Pamela og jeg ikke ble helt venner.  (Nå dør jo Pamela i løpet av denne delen,  så da var det problemet løst).

Resten av romanen er en bok i boka som forteller om ettervirkningene av flystyrtene fortalt av de som står begivenhetene nær. Dette gir romanen en spennende,  dokumentarisk form som jeg likte veldig godt.

Vi får aldri noe ordentlig svar på hvorfor de tre barna overlevde, om det er et tegn på dommedag eller noe annet mystisk.  Vi blir i det hele tatt ikke godt kjent med barna, vi får ikke vite noe om deres opplevelser fortalt gjennom deres øyne,  fra deres ståsted. Vi blir bare kjent med dem gjennom det personer nært og fjernt dem forteller. Jeg opplever de mer som bipersoner, som katalysatorer for de videre hendelsene. På en måte kunne jeg ønsket å få vite mer om dem, samtidig er det noe med denne uvissheten som skaper spenning og driver handlingen videre. Er det noe alvorlig galt med barna eller er det omgivelsene,  drivet etter å skape en myte, som er riv ruskende gale? Jeg tror også at det ville vært et brudd med den dokumentariske formen å gi stemme til barna.

Formen gjør også at jeg opplevde å komme svært nær de som fikk fortelle sin historie, og selv om ingenting blir bekreftet eller avkreftet og hele historien egentlig slutter svært åpent,  så likte jeg romanen godt. Jeg synes at den gir et bra og troverdig bilde av massehysteri og hva fundamentalisme kan føre til.

Vel hvert å bruke noen lesetimer på, med andre ord.

image

Au revoir!

#4/2014: La petite madame et Paris: et lite bildedryss

Siden sist har jeg vært på passasje-jakt! Både i området rundt Bastillen :

image

Her er Cour du Bel Air – nydelig og frodig.

image

Passage du Chantier ser kanskje litt annerledes ut, men den hadde mange skjulte perler. For eksempel:

image

- og i 10. Arrondissement. For å komme dit måtte jeg forbi Porte Saint- Martin:

image

Passasjene jeg leter etter var litt shabby,  men ved en tilfeldighet fant jeg sjarmerende Passage de l’ancre:

image

Med egen paraply – butikk!

image

Jeg har også ruslet langs sjarmerende Rue Mouffetard:

image

image

Og spist pai på Terte – huset i gata:

image

Jeg har selvfølgelig lest bøker;
både på kafé:

image

image

image

Og i parker:

image

image

Litt kunst har det også blitt, selv om jeg foreløpig ikke har giddet å stå i kø. I Rue de Rivoli er det et spennende kunstnerkollektiv der får komme inn og se i de ulike atelierene.

image

Den fargerike fronten gjorde meg nysgjerrig allerede i fjor, og jeg benyttet sjansen da jeg oppdaget at det var åpent for publikum:

image

image

Fargerike trappetrinn og en drage viste veien til de ulike etasjene og rommene.

image

image

image

image

Litt rart og litt fint.

Jeg har sett stedet der verdens første fallskjermhopper landet:

image

Og kost meg i resten av eventyrlige Parc Monceau!

image

image

image

image

Det har vært kaldt:

image

Og det er blitt varmt:

image

Flere oppdateringer kommer :-)
Au revoir!

Bokbloggerprisen 2013: De usynlige av Roy Jacobsen.

image

Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse.  Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.

image

Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.

Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre,  Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.

image

Store deler av romanen,  som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk.  Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).

Og -
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.

De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden - og, som jeg nevnte innledningsvis,  det er mange som har likt denne romanen veldig godt!

Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.

image

#3/2014: La petite madame et Paris – en tur på gamle tomter.

Her om dagen tok jeg turen over Seinen og til det 3. og 4. arrondissementet; Le Marais – området der jeg bodde i fjor.

Jeg startet med en deilig lunsj på Le Café des Chats i Rue Michel le Comte,  en liten smett ved Centre Pompidou.

image

Som navnet tilsier, dette er en ekte kattekafe for ekte katteelskere! Det var koselig å kose litt med puser igjen, og det som jeg syntes var ekstra bra var at alt var på kattenes premisser. Jeg anbefaler virkelig alle som drar til Paris – og som liker katter (men hvem gjør ikke det ;)) – å reservere et bord på denne kafeen.

image

Resten av dagen tilbrakte jeg i de små, sjarmerende gatene i Le Marais.

image

(Dette kartet viser en del mer en området jeg trasket i, men gir en oversikt).

Jeg
- kikket på all den spennende gatekunsten som poppet opp på de mest uventede steder:

image

image

- og på de blomster – bugnende vinduene som finnes over alt. De er nesten som minimini- hager!

image

image

Jeg
- smatt inn i åpne portrom:

image

- og tok bilder av kreativ pynt utenfor portrom

image

- og fine porter:

image

Og da det begynte å regne i bøtter og spann:

image

Søkte jeg tilflukt på en kafé på Place des Vosges med en god bok:

image

Anita Brookner har vist seg å være et ypperlig bekjentskap og jeg gleder meg til å lese mer! Ellers håper jeg at jeg skal få postet noen anmeldelser i løpet av helga;  jeg har nemlig fått lest mye disse to ukene.  Lykke!

Au revoir!

#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker?
Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der det ofte er både en katt og noen som spiller på piano OG sjarmerende utsikt til Notre Dame. Hele stedet er bare pur lykke for enhver bokelsker!

image

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et eget innlegg om Shakespeare & Company etterhvert, for jeg deltok nemlig på et arrangement tidligere i uka som satt i gang tankespinneriet. Men det blir ikke i dag, for i dag vil jeg heller fortelle om to – for meg – helt nye bruktbokbutikker. Takk til Didi!

Bli med til Odeon – området på Saint Germain des Pres der den originale Shakespeare & Company i sin tid lå!

image

Ta av fra Boulevard Saint – Germain etter kinoen og en verden av bokbutikker vil åpenbare seg – stort sett franske, selvfølgelig,  men også engelske San Francisco Book Company i rue Monsieur le Prince og The Berkeley Books of Paris i nabosmetten rue Casmir Delavigne.

image

image

Begge butikkene selger kun (?) brukte bøker og de har et enormt utvalg av sjangre. Prisene varierer fra 3 – 4 euro for pocketbøker og oppover til unevnelig antall euro for sjeldne førsteutgaver.  Jeg navigerte selvfølgelig mot områdene der bøkene lå stablet som tetrisbrikker og der jeg kunne skimte mange oransje bokrygger.

image

Jupp!

San Francisco Book Company og The Berkeley er mekka for alle som elsker de gamle Penguin – utgavene! Hylle på hylle, rad på rad med Penguin – og mye annet og – men PENGUIN! Gamle og kule omslag! Hurra!

image

Jeg brukte selvfølgelig hele dagen på disse to butikkene, og jeg er godt fornøyd med fangsten:
- To bøker av Anita Brookner. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig om denne forfatteren før, men hun vant Man Booker – prisen for romanen Hotel du Lac, og det var den ene grunnen til at jeg ble nysgjerrig.  Grunnen som overbeviste meg helt var første setningen i A start in life:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

He, he :-)

- Great House av Nicole Krauss – fordi jeg elsket Kjærlighetens historie og fordi den var signert!

image

- En nydelig 1970  Penguin – utgave av Evelyn Waugh sin Vile Bodies som matcher fjorårets Brideshead Revisited.

image

image

- To John Wyndham – bøker; The Chrysalids (1971 – utgave) og 1954 – utgaven av The Day of the Triffids. (Er den ikke nydelig!)

image

Er det noen som har lest disse bøkene?

Au revoir!

Hustvedt – prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl.

Da har jeg fullført de to første bøkene i mitt Siri Hustvedt – prosjekt;  Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl. Jeg har tidligere postet et innlegg  med et VENN – diagram,  der jeg har forsøkt å visualisere likheter og ulikheter mellom de to romanene. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn i begge bøkene. Det vil ikke bli en vanlig anmeldelse,  men heller en tekst der jeg ser på ulike punkter knyttet til romanene, blant annet temaer og min opplevelse av dem.

Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl er de to første romanene til Siri Hustvedt,  utgitt henholdsvis i 1992 og 1996.

image

I Med bind for øynene møter vi den unge studenten Iris Vegan. Det er en samling av fire historier fortalt i ukronologisk rekkefølge, der Iris møter personer som gjør inntrykk på henne,  som pusher grensene hennes og som utfordrer hennes opplevelse av seg selv, hennes identitet:

- Mr M: en mystisk mann som ansetter henne for at hun skal beskrive, levendegjøre gjenstandene til en død kvinne.  Denne delen er merkelig, ubehagelig og intim lesing. Det er vanskelig,  både for Iris og meg som leser, å forstå hans motiver. Da han til slutt ber henne om å gi ham en personlig gjenstand oppleves det som om han på den måten ber henne gi ham en del av seg selv.
- Fotografen George: en kompis av Iris sin daværende kjæreste.  Han er en kikker, en som sniker seg innpå folk og tar bilder av dem i ulike situasjoner.  Han tar et bilde av Iris som blir en suksess, men som hun selv blir skremt av. Under fotograferingen slipper hun seg løs, føler seg fri, men resultatet blir et bilde hun ikke kjenner seg igjen i, det blir for nært og for ulikt måten hun opplever seg selv på.
- Mrs O: en gammel, dement kvinne som Iris deler rom med under et sykehusopphold.  Hun utfordrer særlig Iris sine fysiske grenser ved å legge seg i sengen med henne og kysse henne.

Disse tre personene gjør, som nevnt,  noe med Iris, både på det psykiske og det fysiske plan. Deres handlinger gjør at hun på et vis mister en del av seg selv i situasjonene.

image

Romanens hoveddel, slik jeg tolker det, er den siste historien som tar for seg Iris sitt forhold til den eldre, gifte professoren; Rose. Denne historien er delt inn i to, en del som foregår før de tre andre historiene og en del som foregår i etterkant, noe som igjen knytter alle episodene sammen til en helhet. I den første delen av historien om Iris og Rose arbeider de sammen om å oversette en tysk kortroman om den sadistiske guttungen Klaus (digresjon: minner meg veldig om Johan Borgens Lillelord). Karakteren Klaus påvirker Iris veldig i denne prosessen,  hun gjør hans historie til sin egen. Hun blir Klaus; kler seg i en herredress, går ute om natten og oppsøker lugubre steder. Som ham tør hun å gjøre ting som hun ikke våger å gjøre som seg selv. Den fiktive Klaus og den ekte Iris går i hverandre. Det å være ham, være en annen, er nesten skildret som en rus, noe hun blir avhengig av.

Den andre delen forteller videre om forholdet mellom professor Rose og Iris og deres tiltrekning av hverandre. Jeg opplever at kjemien mellom dem hele tiden har en mørk, erotisk undertone, men det er ikke før i romanens siste del at de faktisk innleder et seksuelt forhold.  Også i dette forholdet står identitet i fokus. Rose og Iris leker med roller, ingen av dem er seg selv, i stedet tar de på seg masker og blir noen andre. Når de til slutt blottstiller seg selv så er kjemien borte.

Jeg opplever Med bind for øynene som en mørk roman, den er suggerende, intens og egentlig ganske ubehagelig å lese. Den føles svært personlig, og jeg tok meg i å se for meg en ung Siri Hustvedt under lesingen. Beskrivelsene av Iris, det faktum at Iris er Siri baklengs og at Vegan også er moren til Hustvedt sitt navn forsterket denne følelsen, uten at det egentlig har noe å si for selve leseopplevelsen. Den var svært sterk uavhengig av om det er et snev av virkelighet eller ikke i romanen.

Et annet element som var med på å skape denne intense og mørke leseopplevelsen er fortellerstilen. Romanen er skrevet i 1.person, der det er Iris som er fortelleren, men jeg synes det er veldig tydelig at Iris ser tilbake på disse opplevelsene. Episodene som den mer uerfarne Iris opplever skildres gjennom et mer modent, mer erfarent blikk.  Dette skaper en distanse mellom språket – hvordan den modne Iris formulerer seg – og den unge Iris sine opplevelser, som jeg synes fungerer veldig godt. Jeg tror nesten romanen kunne blitt for ubehagelig nær uten denne avstanden mellom hendelsene og fortelleren.

Med bind for øynene er, for meg, en roman om modning, en beretning om veien mot å finne seg selv og bli voksen. Jeg synes den gir et godt og sannferdig bilde av hvordan det er å være ung, å skape sin egen identitet og få den utfordret både av andre og seg selv. Hustvedt har skrevet en tankevekkende roman som skaper refleksjon hos meg som leser; Hva er identitet? Vil måten andre ser og opplever meg gjøre noe med hvordan jeg opplever meg selv? Er identitet knyttet til selvet eller til andres opplevelser?

En roman som røsker og sitter i kroppen lenge.

image

The Enchantment of Lily Dahl er en annen type roman, selv om den også har flere av de samme temaene, blant annet identitet, hvordan man oppleves av andre og kunst. I motsetning til Med bind for øynene har den en kronologisk handling. Vi følger Lily Dahl og hennes hverdag som servitrise og aspirerende skuespiller i Minnesota.

Jeg synes at denne romanen er mer utadvendt, vi blir introdusert for mange karakterer og får et godt bilde av hvordan småbylivet på den amerikanske landsbygda kan være. I Med bind for øynene viser Hustvedt at hun mestrer til gangs å gå dypt inn i enkeltmenneskets psyke, i The Enchantment of Lily Dahl viser hun at hun også er urolig god til å gå bredt ut og beskrive et lite samfunn. Selv om hun fokuserer på hovedpersonen Lily og hennes nærmeste relasjoner, så er også bikarakterene, for eksempel gjestene på kafeen, levende og flerdimensjonalt skildret. Hun får frem alle særhetene og snålhetene hos byens originale på en ærlig, men også kjærlig, måte. Selve byen er også beskrevet på en slik måte at den nesten fremstår som innhyllet i en mystisk og gåtefull tåke. Den minner meg om Twin Peaks!

Lily Dahl selv er en tøff og modig heltinne,  og i motsetning til Iris er hun mer proaktiv, hun får ting til å skje – selv om også hun havner i situasjoner der hennes opplevelse av seg selv blir utfordret.  Hun er mer utadvendt, og jeg opplever at dette påvirker stemningen i hele romanen, den har en større letthet over seg, til tross for at den også er ganske mørk og mystisk. Synsvinkelen er 3.person, og selv om vi får vite Lilys tanker og følelser,  så fikk jeg ikke den samme intense, altoppslukende leseopplevelsen som jeg opplevde med Iris. Det synes jeg forøvrig ikke gjorde noe. The Enchantment of Lily Dahl er, som nevnt, en helt annen type roman en Hustvedts debutroman – til tross for likheter – og det synes jeg er forfriskende og bra. Den er svært godt skrevet, har et interessant og snålt persongalleri og en spennende historie. Den er mer handlingsdrevet enn historien om Iris, samtidig som den også fokuserer på karakterutvikling, og jeg tror kanskje den er mer tilgjengelig?

God bok!

image

Jeg ser frem til min neste bok i Hustvedt – prosjektet mitt; What I loved. Hustvedt er bra!