Bokhyllejakt.

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å fylle leiligheten med bøker – gamle som nye. Derfor regner jeg også med at det ikke kommer som en overraskelse at hyllene i stua har nådd et punkt der ordet «velfylte» ikke lenger er dekkende. Dere vet – når Billy er så tungt lastet at det ser ut som den smiler når du går forbi.  Når det å flytte på et boktårn gjør at et nytt avdekkes med – overraskelse!! – bøker du hadde glemt at du hadde! Altså – en bokhylletilstand langt forbi «velfylt»!

image

I går gikk derfor turen til Ikea for å handle noen nye hyller til lesekroken på loftet. Og i dag har jeg brukt tiden på å stable og omorganisere bøkene mine. 

image

En slik orden tror jeg ALDRI det har vært i hyllene før! Kun en rad med bøker i hver hylle – selvfølgelig med litt tetris. Og Lille My.

image

Og slik ble det på loftet. Her er det doble rader med bøker, og jeg tror nok at noen av de som havnet helt bakerst blir gitt bort til Fretex.

image

Narnia ble også fornøyd!

image

Nancy har fått sin egen hylle – på hjul!

image

God søndagskveld fra lesekroken 😄.

Høst – uke 42.

Uke 42 er her, vi er midtveis i oktober og nattefrosten sniker seg nærmere og nærmere.

image

Jeg skal ikke klage. Det er deilig med frisk høstluft,  skarp sol og fine farger.  Og det er deilig med fyr i ovnen,  stearinlys, en kopp te og en god bok når været slår om og det er guffent ute.

image

Lesingen har tatt seg opp litt, og i helga koste jeg meg med bok nummer to i Ravneringene; Råta av Siri Pettersen.  Den er en ypperlig høstbok!

image

I morgen kåres årets Man Booker – vinner, og jeg har derfor plukket opp en av romanene på kortlista. We are all completely beside ourselves av Karen Joy Fowler.  Det er vel ikke akkurat den som man forventer skal vinne,  men hei,  et sted må jeg jo begynne. Ikke sant? Og så er det bare den jeg har tilgjengelig akkurat nå.

Hva leser du akkurat nå?

In other words: It’s week 42, we are in the middle of October and the nights are cold. I won’t complain.  I love the fresh air in the autumn,  the sun and all the colours.  I love to cuddle inside in the evening with candles,  fireplace, chai latte and a good book.

This weekend I finished Råta by Siri Petersen,  book two in a Norwegian fantasy trilogy.  It’s the perfect read for fall!

The winner of the Man Booker Prize will be announced tomorrow, and I have therefore started to read one of the books on the short list: We are all completely beside ourselves by Karen Joy Fowler. And more of the books are on the way!

What are you reading this week?

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.

Med utdelingen av Bokbloggerprisen 2013 friskt i minnet er jeg nå på jakt etter nye, spennende og gode bøker som det kan passe å nominere til neste års pris. Jeg har dessverre ikke fått lest så mange av årets norske bøker, men har satt meg som mål å lese noen nøye utvalgte titler frem mot jul som jeg håper er så glimrende at en nominasjon er uunngåelig.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en slik interessant bok, en bok som jeg, for å være helt ærlig, ikke hadde hørt noe om før forlaget tok kontakt og lurte på om jeg ville lese, men som med sin synopsis pirret nysgjerrigheten min såpass mye at jeg ganske kjapt sa ja takk til tilbudet. Og det angrer jeg ikke på! Unnskyld er så langt den aller beste norske 2014 romanen jeg har lest! Og slik det alltid er når man oppdager en ny favoritt – det skal bli veldig vanskelig å dytte den ned av tronen.

Følg med videre, så skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Først et sitat fra baksideteksten:

«Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendende dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.»

Unnskyld handler om ei ung jente som møter en ung gutt. De forelsker seg, flytter sammen og planlegger bryllup. De er sikre på at det skal være dem for alltid. De skaper seg en myte rundt sitt eget forhold, men litt etter litt begynner fasaden å slå sprekker. Det er allikevel ikke en tradisjonell kjærlighetshistorie der noe etter hvert går galt, det er nemlig noe som er fryktelig galt helt fra starten av.

IMG_20140926_171010

Romanen er skrevet som en bok der jenta forsøker å skildre hennes og hans forhold. Hun, jeg – fortelleren, henvender seg direkte til kjæresten, til «deg». Dette er et grep som både kan fungere og ikke fungere, det er noe med at spenningen, drivet etter å vite hvordan det går med fortelleren kan bli litt redusert – særlig hvis det er en roman der store deler av handlingen er knyttet til spenningen om fortelleren, romanens jeg, vil klare seg. Stjålet av Lucy Christopher er et eksempel på en bok der dette narrative grepet ikke funket noe særlig. Takk og pris er Hegazi Høyer sin roman et eksempel på det stikk motsatte. Det fungerer som et skudd! Men hvorfor passer det så godt i denne romanen, kan man jo lure? Jeg tror det er flere årsaker, men hovedårsaken, som jeg ser det, er at vi allerede – i løpet av det første kapittelet – vet hvordan historien ender. Det er aldri en spenning eller en forventning hos meg som leser i  forhold til hvordan det kommer til å gå med kjæresteparet, det vet jeg jo allerede. Det jeg ikke vet, og som er drivet i historien, er hvorfor det ender som det gjør. Unnskyld er historien om dette, og et forsøk fra jeg – personen til å både forstå kjæresten og hvorfor han reagerer som han gjør og til å gi ham en stemme og fortelle hans historie. Dette gjør at romanen blir veldig nær og intim å lese, det er nesten som om jeg, som leser, sniker meg inn og observerer noe som egentlig ikke er ment for meg. Jeg synes at denne intimiteten, nærheten gjør at jeg virkelig tror på historien, på karakterene og på hendelsene. Det er ubehagelig, men å, så ekte!

Unnskyld minner meg på sett og vis om Fugletribunalet. Ikke fordi de egentlig er så like, Ravatn og Hegazi Høyer skriver med to særegne stemmer, og formen og karakterene er også annerledes. For eksempel så hadde jeg med Fugletribunalet et ørlite håp om at det skulle gå bra, at Bagge plutselig skulle vise seg å være en ålreit fyr og at alle levde lykkelige alle sine dager, slik hadde jeg det ikke med Unnskyld, og selv om noe av det sikkert skyldes at jeg allerede etter første kapitel vet hvordan det ender, så  tror jeg det i hovedsak skyldes fordi den Sebastian som jeg – personen skildrer er så  «av» fra første møte. Det er noe som er fullstendig feil; bare en snikende mistanke i begynnelsen, men så eskalerer det.  Nei, det er mer den følelsen jeg fikk både mens jeg leste og umiddelbart etter at jeg var ferdig med dem – følelsen av å bli psykisk skamslått, følelsen av at noen røsker ut hjertet mitt, tråkker det flatt, sparker det , slår det og  trykker det – ødelagt – inn i meg igjen – som er lik. Det er den klaustrofobiske stemningen; de to, alene sammen i leiligheten, i huset, ute i skogen, ved havet. I begge bøkene sentrerer handlingen seg rundt de to, hun og han, du og jeg, avsondret i stor grad fra samfunnet rundt. I de tilfellene der jeg – karakteren  i Unnskyld er sammen med andre enn kjæresten, så er det allikevel en form for distanse, det er noe surrealistisk over skildringene av det søte barnet i barnehagen som plutselig biter henne i halsen og kjærestens deprimerte mor og fraværende far.

IMG_20140928_103214

Ida Hegazi Høyer har en helt særegen skrivestil.  Hun bruker blant annet  mange, lange setninger, mange kommaer og oppramsing, noe som gjør at jeg opplever teksten som veldig insisterende. Fortelleren vil hamre historien sin inn i leseren, hun vil at leseren skal forstå. I andre deler av romanen er fortellerstemmen nær og var. Jeg synes disse skiftende i teksten  fungerer veldig godt med skiftene i handlingen. Innhold og tekst forsterkes av hverandre. Forfatteren er også utrolig god på å skildre hendelser så levende at jeg fremdeles, to uker etter at jeg fullførte romanen, bare trenger å lukke øynene for å se de tydelig for meg.

Løgn og sannhet står sentralt i romanen og Hegazi Høyer tar opp flere store spørsmål:. For hvor godt kjenner vi egentlig den vi elsker? Og hvor godt kjenner den vi elsker egentlig seg selv? Hva skjer med et menneske som har opplevd noe så grusomt at alt er fortrengt? Skaper man en  myte om seg og sin familie, en livsløgn? Og hva skjer når noen prøver å trenge inn, når realitetene presser på og vil bli synlige? Forfatteren gir også et mulig svar på disse spørsmålene. Disse spørsmålene og svaret som blir gitt, sammen med alt jeg har forsøkt å sette ord på i denne teksten, er med på å gjøre Unnskyld av Ida Hegazi Høyer den aller beste 2014 romanen jeg har lest i år! Ja, den er ubehagelig, men så utrolig velskrevet og god!

Anbefales på det aller varmeste! Les! Nå!

Ellikken, Les Mye og Tine har også skrevet om romanen.

Tusen takk til Tiden forlag for dette eksemplaret.

Sånt som bare skjer…

Tenk dere en bruktbutikk med mange bøker. Tenk videre at de både har gamle bokklubb utgivelser,   Fontene – serien og 1001 – bøker.

OG POSESALG!  Til 30 kroner!

image

Selvfølgelig skjedde dette!
Overrasket?!?
😁

In other words: You go into a thrift – store and you see a lot of books; bookclub- books from the 1960’s, 70’s and the 80’s. Books from the Lantern- series and from the Boxalls 1001 – books to read before you die- list.

And it’s SUPER CHEAP! 3,75 Euro for 15 books!

Of course this happened! Are you surprised?!? 😁

Roadtrip.

Det er høstferie og vi har tatt turen vestover til fagre Sunnmøre.  De siste årene har vi foretrukket å fly,  men denne gangen valgte vi å kjøre bil.

image

Det er en lang tur. Lang, fin og slitsom. Tradisjonen tro hører vi på lydbok. Jeg er normalt en elendig lydboklytter,  er jeg hjemme lar jeg tankene fly og blir lett avledet. Men ikke i bilen. Der funker det og ikke noe er bedre enn det. Tiden går jo så mye fortere og vi får en felles opplevelse.

Denne gangen har vi valgt Gillian Flynn sin Flink Pike og jeg synes den passer ypperlig for langtur.  Den er både spennende,  engasjerende og overraskende. (Vær så snill, ingen spoilere!).

image

Ellers fikk Råta av Siri Pettersen bli med meg i veska. Jeg merker at det er et år siden jeg leste Odinsbarn og føler meg litt rusten med tanke på historien, men jeg regner med at det bare er til jeg kommer inn i det igjen. Jeg gleder meg til å lese mer om Hirka og de andre!

Liker du å høre på lydbøkene?  Eventuelt når?

To vemodige historier: Anita Brookner og John Williams.

Mens jeg var i Paris stiftet jeg bekjentskap med to, for meg, ukjente forfatterskap;  Anita Brookner og John Williams.

Brookner dukket helt tilfeldig opp. Da jeg besøkte San Francisco Book Company fant jeg mange av bøkene hennes. A start in life,  debturomanen hennes, hadde en så snerten innledning:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

at jeg – som bokelsker – ikke kunne gjøre annet enn å gå til innkjøp av den. Og det er jeg glad for.

John Williams sin Stoner hadde jeg med ujevne mellomrom sett litt her og der. Sist i forbindelse med at den skulle bli gitt ut på norsk i høst. Jeg skammer meg litt over at jeg i begynnelsen,  kun basert på tittelen, avfeide den som en roman om rus og rusmisbrukere. Nysgjerrigheten min økte dermed betraktelig da jeg skjønte at tittelen viser til hovedpersonens etternavn og ikke kallenavnet til en hasjentusiast. At handlingen foregikk i et akademisk miljø var også et ekstra pluss.

Men altså; oppdagelsen av at jeg faktisk hadde misforstått hva Stoner handlet om ga meg en intens lyst til å lese romanen umiddelbart,  og etter å ha lett gjennom tre bokbutikker fant jeg den på WHSmith i Rue de Rivoli.  Lykke!

image

Jeg har valgt å skrive et samleinnlegg om disse to romanene fordi, selv om de er ulike, så opplever jeg at Brookners Ruth og Williams’ Stoner på en måte er åndsfrender. Jeg tror faktisk at i et alternativt univers, der litterære figurer lever side om side, ville de ha utgjort et fint par.

A start in life er, som nevnt, Anita Brookners debutroman. Den handler om Dr.Ruth Weiss som i en alder av 40 våkner opp og erkjenner at hun i stedet for å ha levd livet som seg selv, har brukt litteratur for å flykte. Etter denne erkjennelsen får vi historien om Ruth og hennes oppvekst som enebarn i en, mildt sagt,  dysfunksjonell familie.

Brookner har en skarp penn i skildringene av Ruth sine foreldre og forholdet mellom dem og datteren. Jeg tok meg i å tenke på Austen og hennes skrivestil mens jeg leste denne romanen, og da særlig hennes beskrivelser av Mrs Bennet i Pride and Prejudice. Det er vittig å lese om foreldrene og deres, til tider lattlige, forsøk på å realisere seg selv på bekostning av Ruth. Jeg måtte le for meg selv flere ganger, men etterhvert som historien tar form, blir det vittige erstattet mer og mer av tristhet på vegne av Ruth. Kanskje en passe beskrivelse av romanen er at den er tragikomisk?

image

Men, som sagt, A start in life tar en mer tragisk enn komisk retning etterhvert. Jeg kjente at jeg ble knyttet til Ruth, og jeg ønsket at det skulle gå bra med henne. Og, til tross for at hun velger – etter en befriende periode i Paris – å ta hånd om foreldrene og deres «greier» i stedet for å følge sine egne drømmer og ønsker, så går det jo på en måte bra. Hun er intellektuell,  opptatt av litteratur og tar etter hvert doktorgrad og blir professor.  Karrieremessig gjør hun det godt, men jeg opplever at her ligger også det tragiske; har hun valgt bort sitt eget liv, sine muligheter til å leve, elske og eventuelt stifte familie for litteraturen, forskning og foreldre? Innledningen kan tyde på at hun selv opplever det slik, og slutten gir heller ingen løfter om at Ruth kommer til å velge et annet liv – selv om den allikevel ender ganske oppløftende.

Anita Brookner skriver veldig godt og elegant.  Romanen er kort, men  den rommer mye, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt godt kjent med både Ruth og familien hennes. A start in life er en svært god, trist og vittig roman om å forsøke og løsrive seg og å befinne seg i et krysspress mellom det man selv ønsker og det omgivelsene ønsker.  Anbefales varmt!

(Denne siste delen, den om Stoner,  bærer dessverre preg av at det er en stund siden jeg leste romanen.  Det er mye føleri fra min side, da det er følelsene jeg fikk mens jeg leste som sitter igjen nå, etter 2 måneder, og ikke så fryktelig mye om alt det andre som også imponerte meg. Beklager!).

Stoner av John Williams handler om bondesønnen Stoner som i 1910 får muligheten til å studere landbruk men som etterhvert oppdager littersturen og språkets gleder. I stedet for å bli uteksaminert som agronom,  tar han eksamen i engelsk og litteratur og får etter endt studie jobb som lærer ved samme universitet. Vi følger ham både i jobb og i privatliv, vi får ta del i akademiske kamper, det mislykkede ekteskapet og forholdet mellom ham og datteren der tidens uro, kriger og økonomisk nedgang er bakteppet.

image

Romanen er et nært portrett av en mann som på de aller fleste områder lever et helt ordinært liv, en mann som finner sin rette plass i yrkeslivet som litteraturelskende lærer og som må leve med sine valg – både de gode og de dårlige. Som med Ruth, opplevde jeg å bli svært knyttet til Stoner som karakter gjennom lesingen. Jeg heiet på ham og ønsket at ting på en måte skulle ordne seg, at det kjærlighetsløse ekteskapet på magisk vis plutselig skulle boble over av lyst og glede, at det varme og nære forholdet mellom Stoner og datteren skulle vedvare og at de akademiske kampene skulle gå i hans favør.

Men nei da.

Og på en måte så er jo det et helt riktig valg av John Williams. Stoner er jo ikke en feel – good – roman, den er heller ikke innenfor sjangeren magisk realisme. Det den er, det er en lavmælt, realistisk og til tider sår historie om en helt vanlig mann som lever et helt vanlig liv. En stillfaren mann som i jobben kan virke ganske steil, en som står i konflikter og er ganske seig og utholdende,  men som hjemme lar seg overkjøre av en kone som hverken kan eller vil elske ham og som forsøker å opprettholde den gode relasjonen til datteren. Jeg tok meg i – under lesingen – å undre over hvorfor han ikke kjempet mer på hjemmebane,  hvorfor ga han så lett opp både kona og datteren? Hvorfor fant han seg i å bli satt på sidelinjen?

(Dere ser nå hvorfor Ruth og Stoner hadde fortjent å få hverandre, ikke sant? Begge har gode karrierer og setter sin egen lykke til side for familien og plikter.).

Stoner er utrolig velskrevet, språket flyter lett og jeg fikk hele tiden fornemmelsen av at teksten, setningene og ordene var som fløyel. Behagelig, vakkert og mykt, selv om innholdet for det meste er melankolsk,  trist og sårt. Jeg lot meg engasjere av denne hverdagsskildringen fra første side og jeg må innrømme at det var tungt å lukke igjen boka etter at siste side var lest.

John Williams har selv sagt at Stoner er en helt, og ja, kanskje han er det. En hverdagshelt som jobber i det stille og som får livet til å fungere med de premissene som er gitt ham? Uansett, helt eller ikke,  dette var en roman og en karakter som traff meg mitt i brystet. Hardt og stille. Anbefales sterkt! Og ja, den ble en av sommerens to favoritter.

Disse har også skrevet om Stoner: Rose – Marie, Bok Karete, Birgitte, Karin,  Tine og Beathe.