Boktema: Tre bøker jeg ville tatt med meg til en øde øy.

Jeg fortsetter denne ukas trend med å delta på utfordringer i bloggland en dag på etterskudd I går var det torsdag, og som vanlig hadde Anette et bokrelatert spørsmål til oss; Hvilke tre bøker ville du tatt med deg til en øde øy? Det kan være bøker som du allerede har lest eller bøker som du ønsker å lese. 

Jeg har bestemt meg for å jukse litt, så jeg kommer til å nevne serier i stedet. Man vet jo aldri hvor lenge man er strandet på en slik øde øy, og det er ikke sikkert at man er så heldig at man møter en Fredag heller – det jeg prøver å si er at man kan bli der ganske lenge, og da trenger man mange bøker. Jeg må også legge til et forbehold, jeg strander ikke på denne øde øya før sent ut på høsten. Hvorfor vil du finne ut straks

Den første bokserien jeg vil ha med meg er Laini Taylor sitt mesterverk Daughter of Smoke and Bone og oppfølgeren  som skal komme i høst: Days of Blood and Starlight (fantastisk tittel). Jeg tror aldri jeg blir lei av historien om Karou, Akiva, kimærene og serafene, og jeg gleder meg veldig til å lese hvordan det går videre. Dessuten skriver Laini Taylor så vakkert at jeg får gåsehud, og det kan jo være en fordel dersom det er en tropisk øde øy jeg har havnet på.

Den andre serien jeg må ha med meg er Divergent og Insurgent (mai 2012) av Veronica Roth. Divergent kom i fjor og var en av favorittromanene mine, og befestet dystopi som en favorittsjanger. Jeg kan nesten ikke vente med å finne ut hvordan det går med Tris og Four og de forskjellige fraksjonene. Takk og lov for at jeg allerede har forhåndsbestilt den!

Den tredje serien jeg vil ha med meg til den øde øya er Fever – serien til Karen Marie Moning. Den er en kjempegod og mørk urban fantasy med en helt fabelaktig heltinne, en ganske så interessant helt og gode og onde feer. Kjempespennende!  Jeg leste hele serien i en jafs i fjor sommer/høst, og det ble veldig intenst. Dette er en serie som jeg har lyst til å gjenlese, og da passer den jo godt å ha med seg på en øde øy – eller hva?

Så dette er mine valg dersom jeg en dag skulle tatt meg en tur til en øde øy. Hvilke bøker ville du tatt med deg?

Trailer tirsdag på en onsdag: The Somnambulist av Essie Fox

Det begynner å bli en vane, men her er ukas trailer tirsdag, nok en gang på en onsdag. Neste uke er det vinterferie, så da klarer jeg kanskje å være i rute? Vi får se

Helt siden jeg leste Bokelskerinnens omtale av Essie Fox sin debutroman The Somnambulist, har jeg hatt lyst til å lese denne boka. Og her om dagen så dumpet den jammen meg ned i postkassa (Om jeg har kommet litt skjevt ut i forhold til bokkjøpmålet mitt denne måneden?? Heh…)

Stikkordene som overbeviste meg om at dette er en Silje – roman var gotikk, Victoria – tiden, mystikk og mørke hemmeligheter. Jupp, alt hva jeg kan ønske meg i en historie! (Og for et vakkert omslag boka har!)

Some secrets are better left buried…’ When seventeen-year-old Phoebe Turner visits Wilton’s Music Hall to watch her Aunt Cissy performing on stage, she risks the wrath of her mother Maud who marches with the Hallelujah Army, campaigning for all London theatres to close. While there, Phoebe is drawn to a stranger, the enigmatic Nathaniel Samuels, who heralds dramatic changes in the lives of all three women. When offered the position of companion to Nathaniel’s reclusive wife, Phoebe leaves her life in London’s East End for Dinwood Court in Herefordshire – a house that may well be haunted and which holds the darkest of truths…

Kilde

 

 

Flere boktrailere finner du hos Maria.

Smakebit på søndag: The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

Da var jeg klar for Maris faste post Smakebit på søndag, og i dag  kommer utdraget fra romanen jeg startet på i går; The Haunting of Hill House av Shirley Jackson. Jeg har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste og falt pladask for Jackson sin aller siste roman; We Have Always Lived in the Castle i fjor høst. Jeg har ikke kommet langt, men jeg er overbevist om at jeg kommer til å like denne spøkelseshistorien like godt som jeg likte historien om den noe ustabile Merricat og søsteren.

Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.

s 3

Flere smakebiter finner du her. Og så er det supert hvis du har lyst til å delta selv også

Dette synes jeg om: Haunting Emma – triologien av Lee Nichols

Da foreldrene hennes drar på en mystisk foretningsreise til Europa, ser Emma for seg at det er en perfekt anledning for å virkelig utfolde seg – holde fester, tatovere seg, eller kanskje kun få en piercing? Uansett, virkelig nyte tiden. Drømmen får en brå stopp da politiet kommer og avbryter festen hennes, og hun må tilbringe en natt på ungdomshjem.

Dagen etter blir hun plukket opp av Bennett Stern, brorens studiekompis og Emmas hemmelige forelskelse, som nå er blitt hennes nye verge, og befinner seg plutselig på vei til New England, den lille byen Echo Point og Bennetts herskapshus av et barndomshjem.

Emma får plass på den eksklusive skolen Tatchers Academy, og der forsøker hun å finne sin rolle blant de rike og populære elevene. Samtidig plages hun av merkelige anfall der hun ser ting og hendelser som har skjedd tidligere, og Tatchers Academy føles så  kjent ut selv om hun aldri har vært der før. Underlige ting skjer også i det nye hjemmet hennes; hun er alene, men samtidig kan hun skimte en kvinneskikkelse på morgenen og frokosten står alltid klar når hun kommer ned. Hva er det som skjer? Emma føler at hun ikke kan stole på noen; hun er redd for hva andre vil si dersom hun forteller om det hun opplever. Den eneste hun vurderer å snakke med er Bennett, men han har også hemmeligheter – hemmeligheter som omhandler Emma og som kan forklare alle synene hennes, men det er også en hemmelighet som truer Emma sitt liv i det øyeblikk den blir avslørt…

Haunting Emma – triologien av Lee Nichols består av bøkene Deception, Betrayal og Surrender. Siden romanene henger sammen i veldig stor grad, du kan for eksempel ikke lese Betrayal uten å lese Deception først, har jeg valgt å skrive en liten samleomtale i stedet for tre.

Februartemaet mitt er som kjent Gjenferd og hjemsøkinger, så er det vel ingen overraskelse at det florerer av spøkelser i Lee Nichols sin triologi, og at den mørke hemmeligheten som blir avslørt om Emma i første bok også har noe med gjenferd å gjøre. Emma tilhører nemlig en gruppe mennesker som ikke bare kan se spøkelser, de kan også kalle dem til seg og forvise dem; de er “ghostkeepere” (på godt norsk ). Det samme er Bennett, foreldrene og broren Max – men hvorfor har de valgt å holde dette hemmelig for Emma så lenge? Jeg synes Nichols har klart å skape et spennende og interessant univers både med “ghostkeepere” og selve spøkelsene. “Ghostkeeperne” har for eksempel et eget hovedkvarter i New York! I tillegg forklares evnene deres som en form for magi, og gjenferd blir derfor nedkjempet på en mer magisk måte enn det gjøres i The Name of the Star av Maureen Johnson. Men det jeg falt mest for i denne serien var nok gjenferdene, i allefall de snille og hjelpsomme – det hadde for eksempel vært hyggelig med et spøkelse som kunne holde meg med selskap når jeg er alene hjemme. Det er selvfølgelig ikke bare gode spøkelser i bøkene, forfatteren har også skapt en ond type og en sort som er mer demoniske. Disse stifter vi bekjentskap med etterhvert som historien utvikler seg.

For Emma er selvfølgelig ikke en helt vanlig “ghostkeeper”, hun er noe mer, noe uforklarlig – og det har også en ond, ond makt fått med seg, og den makten vil ha kontroll over henne. Serien går i løpet av første bok fra å være en spennende og original spøkelsesroman til å bli en mer tradisjonell “ung- god- person- med -magiske -evner- som- må -kjempe- mot- en -ond -kraft- som- på- en- eller- annen- måte- er- forbundet- med- den- gode” historie – litt Harry Potter, egentlig. Og det synes jeg egentlig er litt synd, for jeg mener at historien om Emma fint hadde stått på egne ben.

Så når det er sagt, så er det vel tydelig at det er Deception som jeg likte aller best. Jeg likte å lese om den forvirringen Emma opplevde med visjonene og de uforklarlige hendelsene, og jeg kunne føle fortvilelsen hennes når hun følte seg helt alene og forlatt. Det var også spennende å følge utviklingen hennes etterhvert som evnene ble mer og mer tydelig – ja, jeg fikk faktisk litt Buffy – vibber – vibber som ble enda sterkere når både Emma og jeg som leser skjønte at hun var DEN UTVALGTE. Og jeg liker Buffy, Buffy er min store heltinne – og en stund så tenkte jeg at “Ja, Emma er nesten så kul som Buffy… Hun kunne vært en kusine av Buffy.” Den følelsen holdt seg helt til bok nummer to, eller et stykke inn i den, men dabbet betraktelig av i bok tre. Misforstå meg rett, Emma er fremdeles tøff, men Buffy – kulheten blir borte på veien ett eller annet sted. Det synes jeg er synd.

Lee Nichols gjør en del tøffe og vanskelige valg i løpet av Deception, hun velger blandt annet å ta livet av flere av de gode personene. Jeg fikk allikevel følelsen av at hun i løpet av triologien feiget mer og mer ut, slik at den siste boka, Surrender, ble ganske så forutsigbar. Og det var dumt, for det kunne blitt så mye mer…

Jeg leste alle tre bøkene i løpet av en uke, og det er helt ulikt meg – så det tyder jo på at også Betrayal og Surrender hadde sine øyeblikk. Jeg merket at jeg hele tiden måtte lese videre og videre, og jeg var nysgjerrig på hvordan det hele ville ende. Så triologien er helt klart både lettlest og sidevendersk, og jeg vil anbefale Deception til alle som liker spøkelser og en litt original vri på hele spøkelsesuniverset.

Jeg pleier ikke skrive terningkast i omtalene mine, bare under innlegget, men siden det er tre bøker så skal jeg gjøre et unntak

Deception får fem, mens Betrayal og Surrender får en helt grei firer (fireren til bok nummer to skinner litt mer). Som serie får Haunting Emma – triologien terningkast fire. En helt grei serie som startet med et pang, men som dessverre ikke klarte å holde koken gjennom tre romaner.

Blogghopp på alle hjerters dag: Mine kjærlighetsfavoritter.

I dag er det 14. februar, selveste Valentines day eller Alle Hjerters Dag, og det må jo feires med litt romantikk Jeg feirer ikke denne dagen, egentlig, og sier som Mari at det er 364 andre dager i året da man også kan feire kjærligheten og hverandre.

Men i forbindelse med Alle Hjerters Dag så arrangerer Mari fra Flukten fra Virkeligheten en blogghopp der vi nevner noen av våre favoritter innenfor romantikk og kjærlighet. Jeg har tenkt og tenkt, og det er ikke mange romaner jeg kommer på… men etter en kikk eller ti i bokhylla fant jeg disse tre:

PS: Jeg elsker deg av Cecelia Ahern.

Denne romanen er både morsom, romantisk, sår og trist. Den handler om Holly som er lykkelig gift med Gerry og sammen fremstår de som det perfekte par. Så,  rett før Holly fyller 30 år blir Gerry – hennes elsker, bestevenn og faste holdepunkt – syk og dør. Uansett hva Holly gjør så vil han aldri komme tilbake. Men så skjer det noe; Noen måneder etter sin død dukker faktisk Gerry opp igjen i form av ti små brev med påminnelser og gjøremål som sakte men sikkert gir livet hennes en ny, uventet retning. Listen er en siste gave til Holly fra hennes elskede som kjente henne bedre enn noen annen.

PS: Jeg elsker deg! er en nydelig roman om det å miste noen du er veldig glad i og hvordan man kan komme seg ut av sorgen. Jeg lo og jeg gråt, og jeg endte opp med å bli veldig glad i Holly. Dette er Cecelia Aherns debutroman.

Stormfulle Høyder av Emily Brontë

Jeg har nok nevnt dette et par ganger tidligere, men Stormfulle Høyder av Emily Brontë er en av mine aller, aller største favoritter. Det er ingen romantisk historie som blir skildret, og mange vil sikkert påpeke at det heller ikke er kjærlighet som beskrives. Men for meg så er og blir Stormfulle Høyder en kjærlighetsroman, ikke en søt og uskyldig historie, men en historie preget av galskap, begjær, sjalusi og en mørk og besettende kjærlighet som ikke gjør noe godt verken for hovedpersonene eller de rundt. Jeg har lest Brontës roman flere ganger, og jeg blir hver gang sugd  inn i historien. Jeg blir aldri lei fortellingen om Cathy og Heathcliff og deres lidenskap, kjærlighet og etterhvert hat mot hverandre. Romanen er et gotisk mesterverk.

Hvilke romaner anbefaler du?

 

Smakebit på søndag: Surrender av Lee Nichols (Haunting Emma #3)

De siste dagene har jeg slukt historien om Emma i bøkene Desception og Betrayal, og nå er jeg i gang med den tredje og siste (?) boka i serien; Surrender. Dette er kjappe, spennende og Buffy – aktige bøker og de passer svært godt i forhold til februartemaet Gjenferd og hjemsøkinger. Ja da, her er det spøkelser an mass. Jeg synes at bøkene henger så sammen at jeg kommer til å skrive en samleomtale når jeg er ferdig med denne, i stedet for tre forskjellige.  Håper det er i orden

Siden det er søndag og tid for Maris faste utfordring, får dere nå en smakebit fra den aller første siden av Surrender:

“Who screamed?” I asked, my voice soft. “Where did it come from?”

“I don’t know,” Natalie said.

“Okay, if -” I didn’t get any further, because the kids at the other tables abruptly rose from their seats. Chairs scraped the floor, and a sudden hush fell. They all stood with blank expressions on their faces, looking almost militaristic in their school uniforms.

“Crap,” I said under my breath. “Crap, crap.”

s1

Flere smakebiter finner du her, og det er bare å henge seg på  dersom du har en smakebit du vil dele med oss

Trailer tirsdag på en onsdag: The Woman in Black av Susan Hill

En gang på 80 – tallet lurte jeg bestemoren min til å se en film med meg. Den gikk på lørdagskvelden, på nattkino, og jeg fikk egentlig ikke lov til å se filmer så sent – i allefall ikke skumle filmer…  Men på en eller annen måte hadde jeg fått med meg at akkurat den lørdagen så skulle det gå en veldig skummel film på TV, en film som virket så spennende og interessant at den da 7 – 8 år gamle Silje la en plan. Planen var ikke avansert, den var heller svært enkel – jeg ville tilbringe helgen hos besteforeldrene mine i nabohuset – og det fikk jeg selvfølgelig lov til Resten av planen gikk ut på å få bestemoren min til å ville se den aktuelle filmen – noe som viste seg å være veldig lett, og så måtte jeg overbevise henne om at jeg burde se den sammen med henne. Det gikk også greit. Problemet var bare at filmen var veldig, veldig skummel! Den var så skremmende at jeg ikke sov i det hele tatt den natten, og jeg husker fremdeles mange av scenene! *grøss*

Filmen jeg snakker om er The Woman in Black, en film basert på Susan Hill sin klassiske spøkelseshistorie med samme navn. Det er to årsaker til at jeg skriver om denne opplevelsen akkurat nå. For det første så er et av lesemålene mine å lese flere klassiske skumlerier, og da skal jeg blant annet lese nettopp The Woman in Black. For det andre har nyinnspillingen premiere om ikke så lenge – og den skal jeg se! Jeg er nok blitt mer herdet med årene, men traileren gir meg frysninger og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli herlig skremt når den tid kommer Traileren denne uka er altså en “film – basert – på – en – bok” trailer. Flere boktrailere finner du her.

 

Dette synes jeg om: The Name of the Star av Maureen Johnson

Da foreldrene til sørstatsjenta Aurora ‘Rory’ Deveaux får jobb i Bristol, England, velger hun å bli elev ved kostskolen Wexford i London. Wexford ligger i området der Jack the Ripper herjet over 100 år tidligere, og da et makabert mord  blir oppdaget på samme dato som den originale Rippers første drap er Ripperhysteriet i gang.

Samtidig som Rory prøver å finne sin plass på skolen og i et nytt land, skjer det flere groteske drap. På grunn av Londons overvåkingssystem blir drapene tatt opp på film, men drapsmannen er ikke å se. Hvordan kan dette være mulig? Har  Jack the Ripper kommet tilbake? Ved en anledning ser og snakker Rory med den antatte gjerningsmannen, men romvenninnen Jazza ser ingen. Begynner Rory å bli sprø, eller er det helt andre krefter som spiller inn?

The Name of the Star av Maureen Johnson er den første boka jeg leser innenfor februartemaet mitt Gjenferd og hjemsøkinger, og jeg kunne ikke fått en bedre start! The Name of the Star er en skikkelig sidevender, den er lettlest og en ekte slukebok!

Maureen Johnsen har skrevet en roman som både er festlig, realistisk og etterhvert ganske så skummel. Hovedpersonen Rory prøver å tilpasse seg livet på en kostskole i et helt nytt land og et helt nytt kontinent, med alt det fører med seg. Det er morsomt å følge hennes forsøk på å knekke den “engelske -kostskole – koden” , og se at hun litt etter litt tilpasser seg de nye omgivelsene. Boka er skrevet i første person, og Rory har en veldig vittig stemme, med mange, til tider, tørre kommentarer. Jeg opplever at forfatteren, med Rory, har skapt en virkelig troverdig  heltinne på 17 år. Rorys betraktninger og håndtering av de etterhvert mystiske opplevelsene, så vel som den gryende forelskelsen og viltre hormoner er skildret på en slik måte at jeg blir imponert over Johnsons evne til å sette seg inn i det å være 17 år, være ny på et sted og i tillegg oppleve flere uforklarlige ting. Jeg tror, som nevnt, på Rory og jeg ble umiddelbart glad i henne – hun hadde rett og slett vært en ypperlig lillesøster Jeg falt også pladask for flere av de andre karakterene. Jazza som alltid finner en mulighet til å belønne (treat) seg med en god kopp te eller en kjeks, som tar godt vare på Rory og  innlemmer henne raskt i miljøet på skolen – Jazza er en virkelig god venninne og kjemper helt i toppen med Claire fra Starcrossed om å være tidenens romanvenninne. Flørteobjektet og Ripperfantast Jerome er sjarmerende og det gryende forholdet mellom ham og Rory er realistisk skildret – her er det ikke “instalove”, men mer tradisjonell flørting, dulting og etterhvert litt mer – en naturlig progresjon med andre ord. Og det kan jeg bare rope HURRA! for.

Rorys nye evner blir også håndtert på en realistisk måte – så realistisk som overnaturlige evner kan bli håndtert, altså. I starten er det hele veldig subtilt, små blikk eller kommentarer som gjør at leseren, les: jeg, tenkte “Hmmm, hva var det egentlig som skjedde her?“. Jeg synes at dette er små og enkle grep som gjør historien mer spennende. For spennende blir det etterhvert, og tilslutt så kunne jeg ikke gjøre annet enn å nilese for å endelig få svar på mysteriet! Selve mysteriet er forøvrig ganske så fiffig, og jeg hadde ikke forutsett den løsningen.

Siden gjenferd står sentralt, så er det jo på sin plass med  litt Ghostbustersaktige elementer også, uten at det ble for mye eller for overdrevet – og jeg må innrømme at nerden i meg satt pris på disse innslagene  Og til dere som er fascinert av selve Jack the Ripper, så  vil dere også få noen godbiter, i bunn og grunn synes jeg at hele Jack the Ripper – opplegget er godt flettet inn i historien, og det blir en (over)naturlig del av det som skjer i romanen.

En annen ting som gjør The Name of the Star til en skikkelig sidevender er oppbyggingen. I de aller fleste kapitlene er det Rory og hennes opplevelser som er i fokus og det er hun som er fortelleren, men hver hoveddel avsluttes med et kapittel som tar plass et annet sted enn der Rory oppholder seg og vi får dermed ta del i hvordan morderen sprer frykt og uhygge blandt de andre innbyggerne i byen. Maureen Johnson avslutter ofte disse kapitlene med en cliffhanger, så du bare MÅ lese videre.

Helt til sist; hadde jeg vært 17 år så ville jeg etter å ha lest denne romanen gått umiddelbart og søkt plass på en kostskole i England – for det virker faktisk ganske gøy!

Jeg anbefaler The Name of the Star til alle som liker vittige og troverdige hovedpersoner, spøkelser, Ghostbusters og Jack the Ripper. Dette er en god bok

Andre som har skrevet om romanen: Bokelskerinnen.

Smakebit på søndag: The Name of the Star av Maureen Johnson

Da er det søndag og tid for Mari sin faste utfordring Smakebit på søndag. Jeg er i gang med februartemaet mitt Gjenferd og hjemsøkinger og leser romanen som inspirerte meg til dette temaet: The Name of the Star av Maureen Johnson. Viktige elementer er: London, kostskole, groteske drap, engelsk vs amerikansk kultur og…. Jack the Ripper. Høres spennende ut, ikke sant? Forløpig er det faktisk mer festlig enn skummelt, hovedpersonen, sørstatsjenta Rory, prøver å tilpasse seg den nye hverdagen i Europa og London – og det kan by på utfordringer. Hva er det egentlig man skal ha på seg når man skal en tur på pub’en, for eksempel?

I spent about two hours online quietly trying to look up what you were supposed to wear to a pub, but the Internet is useless for things like that. I got a terrible range of advice, from American travel sites (who advocated a wardrobe of non-wrinkle travel basics and a raincoat) to a bunch of English sites about how all girls at all pubs wore skirts that were too short or heels that were too high and how they all fell over drunk in the street – which prompted another half hour of angry searching about misogyny and feminism, because that kind of thing drives me nuts.

s 69

Forløpig liker jeg Rory veldig godt, hun er morsom og vittig – håper det fortsetter slik.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari. Det er kjempefint hvis du vil være med selv også

Jeg er nettopp ferdig med…

…. Mørk Engel av Laini Taylor, og siden jeg allerede har skrevet en henført omtale, så vil jeg ikke skrive nok en henført omtale der jeg gjentar meg selv. For ja, jeg er fremdeles like betatt, forelsket og klar til å rope ut min evige kjærlighet til dette mesterverket av Laini Taylor. Daughter of Smoke and Bone/Mørk Engel er en fantastisk roman som jeg vil anbefale til alle. Laini Taylor har skapt et så originalt og spennende univers med en mytologi som både er grusom og vakker – jeg kjenner at jeg vil ha mer!!

Jeg har også lyst til å nevne oversettelsen, det er nemlig ikke ofte jeg leser en bok på originalspråket (engelsk) for så å lese den på norsk etter på. Jeg leser enten det ene eller det andre. Laini Taylor har en særegen måte å skrive på, en måte som fanger deg inn og tvinner sine magiske ord og skildringer rundt deg. Hun har rett og slett en vakker skrivestil. Og jeg vil tro, uten at jeg har noe oversettererfaring, at det kan være vanskelig å oversette en tekst som er så kompleks, særegen,vakker og stemningsfull – og så er det nettopp det oversetteren her har fått til! Jeg bøyer meg i støvet for denne oversettelsen, den er like rik, like kompleks, like stemningsfull som originalen, og jeg hører Laini Taylor sin stemme like tydelig som da jeg leste den på engelsk. Så tusen takk til oversetter Silje Beite Løken! Dette er helt fabelaktig!

Tusen takk til Bazar forlag som sendte meg denne utgaven.