#JegforberedermegtilBokbloggerprisen2014

- eller «Jeg forbereder meg til Bokbloggprisen 2014″, om du vil.

Det har vært lite liv her på Skribleriene den siste tiden, men det betyr ikke at det ikke leses! Eller, det har på langt nær vært det lesetempoet jeg hadde sett for meg og ønsket, to bøker pr måned i snitt er ikke så mye å juble for egentlig. Takk og pris kan det se ut til at mørke, triste og regntunge november blir den beste lesemåneden siden juli. Det er fint.

Jeg har i likhet med mange av mine medbokbloggere hatt fokus på ny norsk litteratur denne høsten. Datoen for nominering av bøker til Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg, og jeg synes det er viktig å ha lest en del for å gjøre et utvalg. Den siste tiden har jeg lest flere svært gode; noen har jeg skrevet om, andre ligger fint og venter i «bøker jeg skal skrive om» – bunken. I denne posten har jeg tenkt å vise frem hvilke jeg har lest og hvilke som står på lista over bøker jeg skal prioritere å få lest før 2015.

Først ut er de som allerede er fortært:

IMG_20141122_131424

De to nederste, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle være sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol er allerede godt omtalt her inne, og det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Bare et menneske av Kristine Næss er så godt skrevet jeg synes det er vanskelig å skrive noe fornuftig om den. Det vil komme en anmeldelse etter hvert, enn så lenge får dere kortversjonen: Anbefales!

Ellers er den nest øverste boka ungdomsromanen Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. En fin og troverdig historie om det å være 15 år og oppleve den store kjærligheten for første gang. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer om den også om tid og stunder. En annen bok som passer i kategorien Åpen klasse er Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen. Den leste jeg allerede i vår og den gjorde stort inntrykk. Jeg håper virkelig at flere tar seg tid til å lese denne viktige barneboka. (Dette er mitt forsøk på bokpushing, hvis noen lurer).

Bunken med bøker jeg skal lese er betydelig større enn «har lest» – bunken og det er ikke sikkert at jeg rekker igjennom alle. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer igjennom alle, for å være ærlig. Men – jeg skal gjøre et forsøk.

IMG_20141122_131703

Nederst ligger Brit Bildøen sin Sju dagar i august, så romanene:

  • På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik
  • Om igjen av Monica Isakstuen
  • Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
  • Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo
  • Oslo Noir av Aslak Nore
  • Sone Z av Øyvind Vågnes
  • Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Øverst troner novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn sammen med diktsamlingen til Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim. En annen diktsamling som jeg venter i posten de nærmeste dagene er Spredning av Nils-Øivind Haagensen som jeg grugleder meg til å lese.

Det er litt vanskelig å si hvilken bok jeg går i gang med når jeg blir ferdig med Mine fem år som far av Bjarte Breiteig, men de som akkurat nå trekker mest er Sone Z av Vågnes og Krø av Hallstrøm – gjerne iblandet noen noveller av Kjos Fonn. Disse er de jeg har hørt aller minst om, og de pirrer nysgjerrigheten litt ekstra.

IMG_20141120_220257

Hva leser du for tiden og hva er din favoritt blant høstens norske bøker?

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

Det er ingen hemmelighet at min største drivkraft innen lesing for tiden er å finne gode, glitrende og sterke bøker jeg kan nominere til neste års Bokbloggerpris. Og hvis du titter innom andre bokbloggere så vil du se at jeg ikke er den eneste! Og det gjør jo det hele ekstra spennende! Tanker som: Liker de min favorittroman like godt som jeg gjorde? Hmmm, denne høres ut som en interessant bok. spinner med jevne mellomrom inne i hjernen min. For jeg vil jo selvfølgelig at alle skal trykke akkurat min favoritt til brystet og kåre den til sin personlige «Årets favoritt», samtidig så ønsker jeg å finne noen nye og, for meg, ukjente perler. Du vet, de bøkene som ikke får masse spalteplass, som ikke står oppstilt i bokbutikkenes «Ti på topp» – liste, de som du må lete litt etter, og som mest sannsynlig er – om ikke hakket bedre – så i alle fall like gode som de bøkene som får masse oppmerksomhet. Ja, og så de som får velfortjent mye ros i ulike medier, da – jeg vil lese de også- Jeg skal for eksempel lese Rune Christiansen og Hanne Ørstavik, og det gleder jeg meg til.

En bokblogger som har gjort en formidabel innsats for å lete frem mer ukjent litteratur er Gro, og det er takket være henne at jeg nå har lest Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol. Nå er jo ikke akkurat Marit Kaldhol en ukjent forfatter. Hun har holdt på i mange år, skrevet i flere ulike sjangre og vunnet flere priser (kilde). Jeg er for eksempel sikker på at de aller fleste i min generasjon – og andre som arbeider med barn – har vært borti den nydelige bildeboken Farvel Rune som hun skrev og Wenche Øyen illustrerte i 1986. Jeg synes allikevel ikke at Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz har fått så mye oppmerksomhet som den har fortjent, og at den i så måte kan anses som en av bokårets mer skjulte godbiter. (Misjoneringen til Gro har forresten funket, og jeg vet at den er i lesebunken til flere frem mot jul!).

IMG_20141102_164615

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om søstrene Jenny og Solrun (Sol). De vokser opp med mor og bestefar et sted langs kysten, mens faren bor i Polen.

Det var en litt underlig, om enn vakker, opplevelse å starte denne romanen, da det første som møter leseren er en tekst som både i form og innhold ligner på et dikt. Jeg måtte lese det flere ganger før jeg følte meg klar til å gå videre, og da jeg var ferdig med hele boka så måtte jeg gå enda en tur tilbake til begynnelsen. Det tror jeg var lurt, for nå ser jeg jo at Kaldhol begynner med slutten for så å fortelle resten av historien om Jenny og Sol.

IMG_20141102_173401

Historien blir ikke fortalt kronologisk, heller ikke er den skrevet som en helhet. Kaldhol har valgt å bruke en fragmentarisk form der enkeltepisoder blir trukket frem og skildret og der det er like mye det som ikke blir sagt, som det som blir sagt, som bærer historien. Forfatteren beveger seg smidig fra en tid til en annen, og til sammen blir alle delene en sammenvevet helhet der søskenforholdet mellom Jenny og Sol ligger som selve grunnfundamentet.

Det er Jenny som er fortelleren i romanen, og hun henvender seg – på samme måte som jeg – personen i Hegazi Høyers Unnskyld – direkte til et du, her søsteren Sol. Som i Unnskyld opplever jeg at dette gir meg en ekstra nærhet til Jenny og hennes følelser og opplevelser. I romanens nåtid får vi vite at moren er død og at Jenny bor i barndomshjemmet der også bestefaren bor (jeg ser for meg at det er et lite småbruk, men det står ikke direkte). De tar seg av hverandre i sorgen, og det er et nært og nydelig forhold som blir beskrevet mellom dem. Samtidig aner vi at ikke alt er som det skal være med Sol, og det tar ikke så lang tid før mistankene blir bekreftet.

Som nevnt mener jeg at det er relasjonen mellom søstrene som er det mest sentrale i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Den beskriver både et forhold som er nært og som er fjernt og et forhold der – på grunn av skiftene i tid – styrkeforholdet endrer seg. I tilbakeblikkene er Sol en person som Jenny ser opp til, som er den sterke, trygge, mens det i nåtiden er Jenny som må være den sterke, som føler at hun må stå opp for Sol. Gjennom tilbakeblikkene får vi også et innblikk i hvordan denne relasjonen endrer seg, når Sol går fra å være storesøsteren som passer på lillesøster til det motsatte skjer. Ved å gå slik frem og tilbake mellom nåtid og ulike fortider opplever jeg at selve fortellingen om Jenny og Sol blir så mye sterkere, teksten blir mer krevende å lese og det er som om den med vilje bremser oss slik at vi ikke sluker den, men heller velger å dvele, tenke og fundere. Jeg liker det i en god bok!

Savn og sorg er to andre temaer i romanen. Kaldhol skildrer med et vakkert og poetisk språk savnet og sorgen etter en mor som døde altfor brått, en søster som en gang var en helt, en storesøster og – tror jeg – en far som ikke er tilstede. Det er vonde og, til tider, dramatiske hendelser som det fortelles om i Kaldhol sin nyeste roman, men alt skildres på en veldig lavmælt og stillferdig måte. Man skulle kanskje tro at det kunne være med på å avdramatisere det som skjer, men jeg opplever heller at det er nettopp det motsatte som skjer. Det kjennes sterkere. Jeg synes også at det passer godt inn i skildringene av det å være pårørende av en rusavhengig. Selve avhengigheten er høylytt, uforutsigbar, men for de rundt, de som ønsker å hjelpe, er det en mer stille sorg.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!

Gro og Lena har også lest og skrevet om romanen – og det synes jeg også flere burde gjøre.

Bokbilde

Velkommen november – våt, mørk og kald som du er. Og – *krysser fingrene* – velkommen tilbake leselyst! 

image

Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2014. Til frokost ble jeg ferdig med Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol,  og neste roman ut er Bare et menneske av Kristine Næss.

image

Anmeldelse av førstnevnte kommer mest sannsynlig i morgen.

Hva leser du nå? Hvilke norske 2014 – bøker har du lest hittil?

Dikt på en onsdag: Inger Hagerup.

Jeg er det dikt.

Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra «Jeg gikk meg vill i skogene» (1939)

image

Bokhyllejakt.

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å fylle leiligheten med bøker – gamle som nye. Derfor regner jeg også med at det ikke kommer som en overraskelse at hyllene i stua har nådd et punkt der ordet «velfylte» ikke lenger er dekkende. Dere vet – når Billy er så tungt lastet at det ser ut som den smiler når du går forbi.  Når det å flytte på et boktårn gjør at et nytt avdekkes med – overraskelse!! – bøker du hadde glemt at du hadde! Altså – en bokhylletilstand langt forbi «velfylt»!

image

I går gikk derfor turen til Ikea for å handle noen nye hyller til lesekroken på loftet. Og i dag har jeg brukt tiden på å stable og omorganisere bøkene mine. 

image

En slik orden tror jeg ALDRI det har vært i hyllene før! Kun en rad med bøker i hver hylle – selvfølgelig med litt tetris. Og Lille My.

image

Og slik ble det på loftet. Her er det doble rader med bøker, og jeg tror nok at noen av de som havnet helt bakerst blir gitt bort til Fretex.

image

Narnia ble også fornøyd!

image

Nancy har fått sin egen hylle – på hjul!

image

God søndagskveld fra lesekroken 😄.