Bokbilde

image

En spontantur til Oslo, Filmens Hus og Eldorado resulterte i fem nye bøker.  Hurra!  Nå må jeg få ordnet med hyller på loftet før det spinner helt ut av kontroll ;-).

Ellers så tilbringer jeg fremdeles lesetiden min på St . Hanshaugen sammen med Elsi Lund og hennes venner. Det kjennes bra.

«Komme hjem» – bøker.

Når du har holdt på med en roman i 3 uker og ennå ikke kommet halvveis,  eller – når du egentlig ikke har lest mer enn en side den siste uka, helt har mistet tråden og samme tanke sveiper innom pannebrasken en rekke ganger: «Silje, er det ikke lurest å bare begynne på begynnelsen igjen?» – da er det lurt å finne frem en god, gammel favoritt som du ikke har lest på lenge,  men som allikevel gir deg en følelse av å komme hjem.

image

For meg så er de ultimate «komme hjem»- bøkene trilogien om Elsi Lund, skrevet av Bjørg Vik. Det er noe med den dannelsesreisen som Elsi Lund går gjennom fra et lite barn under 2. verdens krig i Små nøkler, store rom, via ungdomstid, pubertet, vennskap og forelskelse i Poplene på St. Hanshaugen, til voksenliv, sammenbrudd og et nytt håp i Elsi Lund. Og selv om jeg er oppvokst i en annen tid, på et annet sted og aldri har bekymret meg over bryststørrelsen – så kjenner jeg meg så godt igjen i Elsi sine tanker og følelser.

Siden jeg ikke har trilogiens første bok så hopper jeg rett til bok nummer to – og fordi jeg ikke har lest denne romanen siden før jeg begynte å blogge, så kommer det nok en anmeldelse etterhvert.  (Og av Brookner, Williams, Hustvedt og Ravatn… puh..).

Hva leser du akkurat nå? Og har du en «komme hjem»- bok eller tre?

#7/2014: La petite madame et Paris – søndagstur.

image

I går tok vi en søndagstur langs Canal St. Martin.  Siden vi bor i Latinerkvarteret valgte vi å ta metroen til Gare de l’est,  selv om det også hadde vært fullt mulig å gå dit – for eksempelvis vis La Republique.

image

Vannet i Canal St. Martin kommer fra Seinen, og fra Bastillen til La Republique er den under jorda – det er allikevel fullt mulig å ta båt hele veien.

image

På søndager er veiene langs kanalen stengt for trafikk, det betyr at det er helt ypperlig å ta turen denne ukedagen. Det er også mye fint å se på:

image

image

Sluser som åpnes og lukkes,  vann som synker og hever seg.

image

image

Gatekunst.

image

Og høye bruer å gå over.

Det er også flere koselige kafeer og butikker langsmed vannet.

Jeg kjente en egen ro i dette området og jeg kommer garantert til å ta turen igjen.

image

Au revoir!

#6/2014 La petite madame et Paris – litt rundt omkring, her og der.

Det har vært litt stille her på bloggen den siste uka. Jeg er fremdeles i Paris, men jeg har hatt besøk.  Først av en venninne og nå av mannen.  Selvfølgelig blir prioriteringene litt annerledes,  men jeg håper at jeg får skrevet ferdig anmeldelsene mine av A start in life og Stoner snart.

Jeg storkoser meg fremdeles i favorittbyen,  og selv om jeg føler meg svært godt kjent i kriker og kroker så oppdager jeg hele tiden nye ting og steder.

Noen av dem er planlagte,  som gårsdagens tur til den magiske parken Parc Butte Chaumont i 19. arrondissement.

image

image

Butte Chaumont er en av de største parkene i Paris og den har både innsjø, flere utsiktspunkt, bekker og grotter.

image

image

I utgangspunktet hadde jeg planer om å gå dit, men siden jeg mangler det meste av normal forståelse for avstander, valgte vi å ta metroen. Vi gikk av på stasjonen Belleville og fikk oss en liten men spennende gåtur i området. Det er gøy å se hvor ulike arrondissementene kan være. Gata vi gikk oppover var veldig asiatisk, og det var litt som å være i en helt annen by. Tips fra meg; ta turen utenom de typiske turiststeder også, det er mye å se!

image

Gatekunsten er den samme, da!

Jeg har en stund vært på jakt etter et område i Le Marais som heter Village St. Paul.  Og forrige uke fant jeg det – ved en tilfeldighet!

image

Village St Paul er flere bakgårder som henger sammen og som utgjør en «markedsplass» for antikviteter og andre snurrepiperier.  Ganske dyrt, men det er gratis å kikke. I tillegg er det rolig atmosfære og sjarmerende kafeer innimellom de andre butikkene. 

image

Et sted jeg oppdaget helt tilfeldig var gatekunstveggen i krysset mellom Rue de Clichy og Rue Ballu.

image

Jeg elsker gatekunst og ble selvfølgelig helt bergtatt av alle de søte, rare og groteske figurene.

image

image

image

Det jeg ikke visste da, men som jeg vet nå er at veggen er kjent. Søker du på Balluwall finner du mange bilder.

image

Au revoir :-)

#5/2014 La petite madame et Paris: en tur langs Seinen.

image

Når det er varmt kan det være godt å ta en tur langs Seinen. Selv om det ikke er mulig å bade i elva,  så opplever jeg at det er ganske luftig å bare være i nærheten av vann.

På lørdag bestemte jeg meg for å ta en slik tur. Jeg gikk ned ved Pont des Arts som fører alle over fra venstre bredd til Louvre.

image

Vanligvis går jeg jo over bruene når jeg skal ulike steder, men det er litt spennende å gå under bruene en gang i blant også. Særlig når det er så mye å se på!

image

image

Jeg synes at det er ekstra fint at det er lagt til rette for at man kan gjøre ulike aktiviteter langs Seinen. På veien så jeg både folk som spilte pingpong og slåball og andre som sto på rulleskøyter og skateboard. Man kan også leie seg et zzz- rom der man kan spille spill og slappe av med venner og familie.

image

image

Utenfor hvert rom er det en liten hage; cosy gardens.

image

image

I området rundt Musee Orsay er det for tiden en utstilling. Jeg er litt usikker på hva som er temaet, men alle bildene har kjente mennesker og Paris til felles.

Jeg møtte blant annet Truman Capote og Serge Gainsbourg:

image

Og siden jeg har dilla på gatekunst, så var det gøy å endelig få tegnet litt på en vegg selv også:

image

Jeg endte ferden min på en kafé rett ved siden av Pont Alexandre 3,  den storslagne brua som i sin tid skulle symbolisere vennskapet mellom Frankrike og Russland.

image

image

Hustvedt – prosjektet: en liten oppdatering.

Jeg er nå godt i gang med bok nummer tre i mitt Siri Hustvedt- prosjekt;  What I Loved – og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå har fått en ny favorittforfatter!

image

Dette er så utrolig bra, jeg føler at Hustvedt har en nesten magisk måte å formulere seg på som trekker meg inn i handlingen og som fører til at jeg sitter i timevis på en kafé og bare leser.  Det er som å være i en boble – en god og altoppslukende boble.

Romanen inneholder flere av de samme temaene og emnene som i de to foregående romanene,   samtidig som den også representerer noe helt nytt. Jeg er imponert over Hustvedts evne til å fornye seg og videreutvikle sin egen  stemme i hver bok. Jeg gleder meg til å lese mer!

image

Au revoir!

Jardin du Luxembourg og The three av Sarah Lotz.

(Påbegynt første uke)
Varmen, sola og knallblå himmel har kommet til Paris – og med det så trekker jeg til parkene. Jeg har store planer om å utforske Parc Monceau og Parc de butte Chaumont,  men enn så lenge har jeg holdt meg til den, for meg,  mer kjente Jardin du Luxembourg. (Siden dette innlegget blir postet senere så har jeg allerede besøkt Parc Monceau).

image

Den ligger ikke så langt unna der jeg bor. Faktisk så ligger den mye nærmere enn det jeg trodde! Vanen tro tok jeg den samme ruta som i fjor;  opp til Boulevard Saint Germain, inn ved Cluny og opp Boulevard Saint Michel. Da jeg skulle bevege meg hjem igjen la jeg merke til noe kjent;  den innpakkede kuppelen til Phanteon. 

Hmm? Er ikke den rett ovenfor min egen lille smett?  Jeg tok sjansen og ruslet mot kuppelen, tok elegant til venstre og ruslet nedover.  Jo da,  plutselig,  på null komma svisj, var jeg nede på Saint Germain og kunne se ned på Notre Dame og – med røntgensyn, hvis jeg var en superhelt – på min egen bygård.

Det er det som er morsomt med Paris. Det er ikke snakk om så store avstander, hvis man liker å gå så kan man komme seg dit man vil til fots. Og så er det alltid metroen, da. Men dersom man tar bena fatt så ser man selvfølgelig mer.

image

Vel plassert i en av stolene i Jardin du Luxembourg fant jeg frem boka The Three av Sarah Lotz og leste den ferdig.  Jeg likte den faktisk ganske godt, selv om jeg trodde at den skulle være annerledes.  Jeg så for meg, på bakgrunn av baksideteksten,  at den skulle være en horror- roman. Det stemte ikke, selv om den hadde enkelte ubehagelige elementer.

image

I korte trekk handler den om ettervirkningene etter fire store flyulykker som på mystisk vis inntreffer samtidig i Afrika, Europa, USA og Asia. Alle passasjerene dør med unntak av tre barn som mirakuløst er uskadd.  En fjerde person,  den dypt religiøse Pamela,  overlever lenge nok til å sende en beskjed til presten sin. En beskjed som setter i gang store krefter i det konservative og kristne miljøet i Statene. Er det mulig at disse barna er et symbol på at enden er nær?

Det som gjør The three interessant for min del er måten den er skrevet på, da spesielt fra del to. Første del gjorde meg egentlig litt skeptisk der vi følger Pamela før,  under og like etter styrten. Denne delen er skrevet i presens, og jeg må innrømme at jeg ikke syntes at det fungerte optimalt.  Jeg tror faktisk det ville blitt svært slitsomt å lese denne romanen i nåtidsform,  uten at jeg helt kan forklare hvorfor.  Det kan ha noe med at fortellerstemmen til Pamela og jeg ikke ble helt venner.  (Nå dør jo Pamela i løpet av denne delen,  så da var det problemet løst).

Resten av romanen er en bok i boka som forteller om ettervirkningene av flystyrtene fortalt av de som står begivenhetene nær. Dette gir romanen en spennende,  dokumentarisk form som jeg likte veldig godt.

Vi får aldri noe ordentlig svar på hvorfor de tre barna overlevde, om det er et tegn på dommedag eller noe annet mystisk.  Vi blir i det hele tatt ikke godt kjent med barna, vi får ikke vite noe om deres opplevelser fortalt gjennom deres øyne,  fra deres ståsted. Vi blir bare kjent med dem gjennom det personer nært og fjernt dem forteller. Jeg opplever de mer som bipersoner, som katalysatorer for de videre hendelsene. På en måte kunne jeg ønsket å få vite mer om dem, samtidig er det noe med denne uvissheten som skaper spenning og driver handlingen videre. Er det noe alvorlig galt med barna eller er det omgivelsene,  drivet etter å skape en myte, som er riv ruskende gale? Jeg tror også at det ville vært et brudd med den dokumentariske formen å gi stemme til barna.

Formen gjør også at jeg opplevde å komme svært nær de som fikk fortelle sin historie, og selv om ingenting blir bekreftet eller avkreftet og hele historien egentlig slutter svært åpent,  så likte jeg romanen godt. Jeg synes at den gir et bra og troverdig bilde av massehysteri og hva fundamentalisme kan føre til.

Vel hvert å bruke noen lesetimer på, med andre ord.

image

Au revoir!