The Enchanted av Rene Denfield.

Noen bøker er så kraftfulle og gjør så inntrykk at man kjenner dem i hele kroppen, man drømmer om dem og man klarer ikke å få dem ut av hodet. For meg så er det som oftest de som ender opp med å komme på lista over favorittbøker, og jeg har vært så heldig at jeg har lest noen av dem i 2014. The Enchanted av Rene Denfield er en av disse bøkene.

Handlingen er lagt til death row ved et fengsel i Statene, og allerede der så er jeg langt utenfor min komfortsone. Jeg skyr stort sett alt som har med dødstraff å gjøre; det være seg bøker, dokumentarer og filmer. Jeg klarer ikke å se eller høre om denne straffen, selve ideen om at samfunnet skal ta et liv som straff finner jeg helt hårreisende uansett hva den dømte har gjort. Det å ta liv er alltid galt, også om den som blir dømt til døden har gjort unevnelige ting. Allikevel,og vel vitende om hva romanen handlet om, så bestilte jeg den etter å ha hørt noen veldig gode anmeldelser, og da jeg fikk den i hendene mine så verket jeg etter å begynne på den med det samme. I helga fikk jeg endelig begynt på den, og det er lenge siden jeg har blitt så trollbundet av en historie som jeg ble med denne. 90 % ble lest ut i går, og nå, da de siste sidene er fortært, så kjenner jeg at jeg har et stort behov for å skrive ned mine umiddelbare tanker med en gang. Kanskje burde jeg vente litt, la den synke ordentlig inn, før jeg skriver ned noe som helst, men jeg må bare få det ut og kanskje inspirere andre til å plukke opp denne lille, men store romanen. Den anbefales – i alle fall hvis du takler temaet.

Vi blir aldri fortalt hvor dette fengselet ligger, vi får vite svært få navn og hele handlingen er skildret i et vakkert, poetisk språk. Det er nesten som en fabel der tid og sted ikke spiller noen rolle, der historien, selve kjernen er almengyldig og kan tilpasses ethvert sted og enhver tid. Vi møter en jeg – person som ikke prater men som etter et langt liv på institusjoner og i fengsel har funnet gleden i å lese og å skape sin egen magiske verden i cella i dødsgangen. Vi får aldri vite hva han har gjort, men vi forstår at det er noe helt unevnelig og at han sitter der med god grunn. Som dødsdømt har han ikke mulighet til å bevege seg rundt, men gjemt i sin lille celle forteller han fengselets og de innsatte sin historie. I hans verden er det gamle, slitte fengselet et magisk slott med gullhester i kjelleren som tramper av gårde og får hele bygget til å riste hver gang en innsatt blir henrettet. Det er små menn som hamrer i veggene slik at det er vanskelig å tenke, skumle vesener som sniker seg frem ved forbrenningsovnen og stjeler varmen fra de kremerte fangene og fugler som spinner en florlett vev av støv ute i luftegården om natta. Vi lesere forstår jo at dette er noe han gjør for å overleve, og gjennom historiene hans får vi høre om overgrep, voldtekter, drap, indre justis og korrupsjon. Det er noe med det vakre språket, jeg – personens fantasi og det faktumet at de grusomme hendelsene i stor grad kun blir antydet, som gjør at de oppleves så mye sterkere. Det vakre forsterker det stygge og fæle:

So many complaint kites rain out of Risk’s cell that they clog the walkway drains like rotten paper leaves. The men have to climb over the huge sodden piles on the way to mess, ant hey track pieces of paper that say help into the mess hall, where the wet papers roll into tubes that say please and are smeared into gray pulp on the floor on the men’s boots that say me. This is the way it is, in this enchanted place. s 84

Vi møter også The Lady, etterforskeren som på bestilling fra forsvarerne går inn og leter i livene til de dødsdømte innsatte for å eventuelt kunne få bygd opp en ankesak . Hun er kjent for å være svært god, men da hun får i oppdrag å grave i hemmelighetene til York – en av de mest fryktede fangene på dødskorridoren, oppdager hun at hennes egen oppvekst til forveksling er lik hans. Møtet med York, som, i motsetning til de fleste han deler gang med, ønsker å dø, gjør at hun etterhvert må ta et valg mellom det de som har ansatt henne ønsker og det den innsatte selv ønsker.

Historien til The Lady er fortalt dels gjennom øynene til den stumme jeg og dels gjennom en allvitende forteller. Den gir oss et godt innblikk i hvordan det er å arbeide med de som regnes som noen av de aller farligste og hvordan oppvekst og relasjoner kan føre til at man ender opp blant disse. Det er allikevel ingen bortforklaring av ugjerningene, men heller et forsøk på å skape forståelse for at noen – på bakgrunn av hva de selv har opplevd – kan utføre monstrøse handlinger. Skildringene i delene som omhandler The Lady og hennes undersøkelser er mer grafiske enn de som jeg – personen forteller om, men de er på samme måte skrevet i en poetisk stil der det mer antydes enn beskrives. Rene Denfield mesker seg ikke i fæle detaljer, men hun beskriver akkurat nok til at The Lady og vi lesere kan pusle sammen bitene:

His medical records were cursory, as if Dr. Hammond didn’t have the time to bother with the unwanted. But each limited entry told a terrible story. Dislocated hips at age one – as if someone had spread his little legs into a frog shape and pressed with adult weight. Strange illnesses that came and went. Burns to the arms at age two. A «wet gray fungus» growing near his anus for the better part of a year when he was only three. Will not respond to sulfur, the doctor had  written, and seemed to give up until the fungus went away on its own. Missing clumps of hair. Partial unexplained deafness. Broken toes, lacerations, burns to fingers.

If child abuse had a record, this was it. s 63

Det er rått og jævlig det som er beskrevet, men det verste er nesten det som ikke står der.  Det finnes så utrolig mange andre eksempler – flere som er mye mindre eksplisitte enn dette, men jeg tror det holder med ett.  Det alle beskrivelsene har til felles er at de setter i gang så mange tanker og gir så mange bilder at det er helt umulig å legge fra seg boka uberørt.

Jeg leser ikke The Enchanted av Rene Denfield som en politisk roman for eller mot dødstraff, selv om jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren ikke er blant de sterkeste forkjemperne for denne straffen – og det er noen ganske skarpe kommentarer rundt både dødstraff og fengselsvesen. Jeg leser den heller som et forsøk på å vise at bak disse uhyrlige handlingene som blir begått er det et menneske, at de fleste «monstrene» på death row ikke var «monstre» i utgangspunktet, men at det et eller annet sted på veien gikk så utrolig galt.

Men who have not been violated dont’t understand what it is like to have the edges of your body blurred – to feel that every inch of your skin is a place where fingers can press (…) When your body stops being corporeal, your soul has no place to go, so it finds the next window to escape.

My soul left me when I was six. It flew away past a flapping curtain over a window. (…)

When you don’t have a soul, the ideas inside you become terrible things. They grow unchecked, like malignant monsters. You cry in the night because you know the ideas are wrong – you know because people have told you that – and yet none of it does any good. The ideas are free to grow. s 111 – 112

She imagines little York, growing the gawky legs of adolescence, sitting in his room by himself for days, eating the wallboard for hunger. Until a sees hatched and traveled up his spine. Thinking of nothing until the nothing became something bad. How many other thoughts – good thoughts – could have come to you instead, she thinks. s 218

 

Rene Denfield gir ikke noen svar, og jeg tror heller ikke det finnes et universelt svar på hvorfor, men det er noe å tenke over; lukker vi øynene og ser en annen vei, i stedet for å ta en ekstra kikk?  Er vi noen gange, uten å ville det, med på å skape et «monster»?

The Enchanted er en magisk og vond bok om svik, skyld, soning og ikke minst,det å forsone seg med det man har gjort. York og jeg – personen er blant de få på dødskorridoren som faktisk ønsker å dø, og som ser på døden som en måte å slippe vekk fra sine indre demoner. The Lady prøver å forsone seg med sin egen barndom og  mor, mens de andre karakterene vi møter, på ulikt vis, prøver å innfinne seg med sin egen skjebne – noen klarer det, andre ikke. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, i alle fall ikke i den tradisjonelle betydningen, og det hadde heller ikke passet i en slik alvorlig og tung historie. Men litt magisk er den, allikevel.

Anbefales på det aller sterkeste! Les!

(Rene Denfield har faktisk den samme jobben som The Lady i virkeligheten, dette er også hennes debutroman).

Silje goes Sci – fi – samleinnlegg: Eggjakt og ny norsk dystopi.

De siste ukene har jeg med skrekkblandet fryd flydd igjennom to bøker i forbindelse med Sci – fi – målet mitt, og fått en ny soleklar favoritt og en som ligger og vaker blant favorittene i sjangeren ungdomsdystopi! Det er ikke verst?!

Ready Player One av Ernest Cline.

Ready Player One av Ernest Cline er en geek – fest av dimensjoner som alle som enten digger dataspill og/eller er glad i 80 -tallet spesielt (men også litt senere tider) må få med seg. Egentlig tror jeg faktisk at de aller fleste har fått den med seg, den kom ut i 2011 på engelsk og på norsk året etter, så det er nok bare jeg som er treg. Men – nå har jeg lest den og jeg nikoste meg igjennom de 374 sidene. Pur nerdelykke!

Kort fortalt er romanen en fremtidsfortelling der menneskeheten har brukt opp det meste av jordas ressurser (og det er strengt tatt ikke et usannsynlig senario). Fattigdommen herjer og de aller fleste velger å tilbringe det meste av tiden sin i den digitale verdenen OASIS. Her kan de være sosiale, handle, jobbe, spille og gå på skole. Da den eksentriske skaperen av OASIS dør, viser det seg at han har gjemt et påskeegg inne i sitt eget univers. Den som løser de kryptiske gåtene og tilslutt finner egget vil arve alt.

Historien starter fem år etter at eggjakten begynte, da Wade; 18 år gammel, foreldreløs, fattig og dedikert egg – jeger, klarer å løse den første gåten og plutselig befinner seg på toppen av score – boardet. Jakten intensiveres, og han og to andre uavhengige jegere må kjempe mot tiden og et lass av spesialtrente konkurrenter fra et stort konsern, for å løse de neste gåtene og tilslutt finne egget. Kampen er ikke bare for å vinne heder, ære og rikdom, men også for OASIS sin fremtid som et sted for alle.

Ready Player One er en spennende og morsom roman med et enormt driv. Selv om vi innledningsvis får et stort hint om hvordan det hele vil ende, så opplevde jeg at jakten på egget både var nervepirrende og intens. Jeg følte at jeg var en del av spillet, en av eggjegerne, og det var en morsom opplevelse.

Selve historien er nesten som et eventyr der kampen mellom det gode – de selvstendige eggjegerne, den ekte fansen – og det onde – det verdensomspennende multiselskapet som vil bruke arven til å begrense tilgangen til OASIS – står sentralt. Heltene, Wade, Aech og Art3mis, må gjennom en rekke prøvelser for å nå målet, og på veien møter de mye motstand. Som tradisjonelle eventyrhelter er de også på ulike måter outsidere, og de må etterhvert samarbeide for å nå målet.

Et moment som gjorde romanen til en umiddelbar favoritt hos meg var alle de popkulturelle referansene. Siden skaperen av OASIS var en svoren 1980 – talls – nostalgiker, så er det flest referanser fra dette ti-året, men det også fra eldre og nyere  tid. Både spill, filmer, personer, TV – serier, musikk og bøker – alt har fått plass. Noen spiller store roller, for eksempel da Wade befinner seg inne i filmen WarGames og må spille rollen til Matthew Broderic ned til minste detalj. Andre er bare morsomme påfunn som da Wade, full av kjærlighetssorg, stiller seg opp med boomblaster foran det virtuelle vinduet til Art3mis og det faktum at han har et Firefly – romskip som heter Vonnegut. Og så utrolig mye mer. En himmel for referansenerden i meg! Ingen av referansene virker påtatt, de er godt implementert i historien og tilfører den noe helt eget.

Boka er godt skrevet, historien er originalt gjennomført og skildringene av OASIS er fantastiske – jeg kunne godt ha tenkt meg å tilbringe noen dager der inne, for å si det sånn. Er det forresten noen som vet om det er laget et kart over dette universet – det hadde vært gøy å se de ulike planetene og temaene visualisert.

Jeg ble hekta og anbefaler selvfølgelig boka på det varmeste!

Her er anmeldelsene til Julie, Silje, Marianne og Linn. Si gjerne i fra om det er flere :-).

Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten  av Torborg Igland og Amund Hestsveen er noe så sjelden som første bok i en norsk dystopi – serie for ungdom, og som med Ready Player One så ble jeg ganske fort hektet på denne historien også.

Vi befinner oss i Norden 60 år frem i tid. Landegrensene er visket ut og staten Skandia har har samlet alle de nordiske landene til ett rike. All særegenhet og kultur er fjernet; kunst, musikk og litteratur er forbudt. Naturen er farlig, vannet er giftig. De aller fleste vokser opp uten familier i Dormer, deres minste bevegelser blir overvåket av det altseende nettverket SYS og alle må gjennom en skolegang som fjerner all motstand og tvil til samfunnet, der de blir opplært til å bli gode borgere. Etter endt skoleløp blir de ti beste ved hver skole plukket ut. Som utvalgt får de en mulighet til å gjøre militær karrière og til å få gode jobber. Alle de andre blir satt på toget og sendt nordover, til et sted der ingen har vært, men som visstnok skal gi alle en ny sjanse.

I dette samfunnet vokser rebellen Kodak, den Skandiatro Livni og den priviligerte (har en familie) Jor opp. De går i samme klasse, og tiltross for at de har så ulik bakgrunn, er de nære venner. Da tiden for utvelgelsen nærmer seg får Kodak og Jor vite en grusom hemmelighet som endrer alt.

Flukten er en svært spennende og handlingsdrevet dystopi som jeg hastet meg igjennom på få dager, og jeg tror ikke jeg har vært like oppslukt i en bok i denne sjangeren siden jeg leste Veronica Roth sin Divergent. Jeg får inntrykk av at forfatterne har satt seg godt inn i nyere, utenlandske ungdomsdystopier under skrivingen av denne, for mange av elementene vi blir presentert for kjenner jeg igjen fra blant annet nevnte Divergent, Hunger Games av Suzanne Collins og Matched av Ally Condie. Samtidig så er dette absolutt ikke en kopi, Igland og Hestsveen har satt sitt eget, originale stempel på historien, jeg vil nesten si et nordisk stempel, for det er noe særnorsk/nordisk med skildringene av for eksempel naturen og områdene. Det liker jeg utrolig godt!

Samfunnet og samfunnstrukturene som forfatterne har skapt er både godt og grundig bygd opp, og vi møter en stat og en statsledelse som hegner om lydighet, struktur og likhet, og som arbeider hardt med å utrydde den frie tanke og selvstendighet. Det er noe veldig elitistisk over Skandia, og jeg merker at det pirrer nysgjerrigheten min voldsomt at vi kun får avslørt små doser av bakgrunnshistorien gjennom undervisningen elevene får på skolen – som selvfølgelig er fortalt kun fra statslederens ståsted. Siden dette er del en i en serie så regner jeg med at mer blir avslørt i de neste bøkene.

Selv om hele romanen er handlingsmettet fra første side, så synes jeg det er veldig bra at forfatterne allikevel tar seg god tid til å gi oss lesere oversikt over samfunnet (som jo er helt nytt for oss) og til å gjøre oss kjent med særlig hovedpersonene og karakterene rundt dem. Dette gjøres på en naturlig måte og jeg får ikke noe inntrykk av informasjonsdumping. Det blir aldri kjedelig, for det hender ting hele tiden, men samtidig får man mulighet til å komme nær Kodak, Livni og Jor. Dette synes jeg er en styrke, for når det begynner å tetne skikkelig til for dem, så bryr man seg, som leser, så mye mer. Jeg opplever også at karakterene, både hovedpersonene og flere av bipersonene, er godt utviklet med særegenheter og dybde. Vi kommer selvfølgelig ikke tett på alle, og det er flere som jeg ser frem til å bli bedre kjent med – både gode og ikke fullt så gode – etterhvert som historien utvikler seg.

Flukten er veldig mørk, og til tider er den både grusom og voldelig –  og det liker jeg. Grusomhetene og volden er der som en naturlig del av det skrekkregimet som Skandia jo er. Det blir aldri spekulativt, men noe som man reagerer på og føler avsky over.

Et lite irritasjonsmoment; kapittel – titlene minner for mye om de vi finner i Nancy Drew og liknende bøker, og jeg synes ikke de passet inn i romanen. De virker litt barnslige og unødvendige.

Torborg Igland og Amund Hestsveen har skrevet en svært god dystopisk roman og jeg gleder meg til å lese mer!  Anbefales!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.

 

 

Ting du kan bruke Twilight til:

Eller en avis, da 🙂

Bokhyllelesing: Den fremmede av Albert Camus.

I forbindelse med Bjørg sitt hyllelesingsprosjekt skulle vi denne gangen lese en bok fra Afrika. Det førte med seg en del leting i hyllene for min del, for jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde noen romaner der enten forfatteren eller handlingen var fra dette kontinentet. Det viste seg at jeg ikke hadde noen egne, men siden jeg deler hyller med mannen min så valgte jeg en av hans; Abert Camus sin Den fremmede.

Albert Camus var en fransk forfatter, men han var født og oppvokst i franskstyrte Algerie, der også handlingen i Den fremmede foregår. I tillegg til å skrive bøker så var han også en vel ansett filosof innenfor absurdismen. Hovedtanken innenfor denne filosofien er at «man aldri kan finne meningen med livet fordi menneskelivet i seg selv er  meningsløst (absurd).» (kilde). Det absurde er også sentralt innenfor den beslektede retningen eksistensialisme, og Camus blir av flere regnet som en eksistensfilosof (kilde).

Den fremmede er Albert Camus sin debutroman. Den ble utgitt i 1942, etter at han hadde flyttet til Frankrike noen år tidligere. Vi møter Meursault som opplever at livet som han kjenner det smuldrer hen og blir ødelagt da moren dør. Gjennom en periode følger vi ham i ulike situasjoner der hans fremmedfølelse ovenfor livet og samfunnet rundt ham stadig øker for så å kulminere i at han tar livet av en mann. Deretter blir vi tatt med til fengselet og deltar i en merkverdig rettssak som ender med at han dømmes til døden.

Romanen er veldig kort, kun på 124 sider, og den er skrevet i en enkel, nesten litt naiv, stil. På originalspråket – fransk – er den skrevet i passé composé, i motsetning til den litterære formen passé simple, og det er sikker derfor oppleves som så enkel å lese i oversatt utgave også. Her er det ikke noe fiksfakserier og utbroderende språk, alt skildres nøkternt på en muntlig, «matter of fact» – aktig måte. Det synes jeg kler historien godt, og sammen med at den er skrevet i første person, så følte jeg at jeg kom nært innpå Meursault sine tanker og mangel på følelser om det som foregår rundt ham. Meursault selv er en underlig karakter. Han føler seg som en fremmed i samfunnet og opplever at ingenting betyr noe for ham:

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst. Hun ville gjerne vite om jeg var glad i henne. Jeg svarte det samme som jeg allerede hadde sagt én gang, nemlig at det ikke hadde noen betydning, men at jeg antagelig ikke var glad i henne. «Hvorfor vil du da gifte deg med meg?» spurte hun. Jeg forklarte at det ikke spilte noen rolle og at vi godt kunne gifte oss hvis hun gjerne ville. Det var forresten hun som førte ordet, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet er noe man må ta alvorlig. Jeg svarte «Nei». s 45

Jeg synes at Camus får veldig godt frem hovedpersonens fremmedfølelse og likegyldighet, ja, faktisk så godt at jeg opplevde å få den samme likegyldigheten ovenfor Meursault som han hadde ovenfor alle som var rundt ham. Hans «gi f…» holdning smittet over på meg som leser slik at jeg endte med å ikke engasjere meg så mye i hverken ham eller det som  han etterhvert ble stilt ovenfor. Og jeg vil ikke se bort i fra at det også er forfatterens hensikt; for å virkelig forstå det som ligger til grunn for hans filosofi så holder det ikke å bare lese om det, man må også kjenne på meningsløsheten selv?

Den fremmede av Albert Camus er en velskrevet og interessant roman. Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatterens hovedhensikt med å skrive den er å forfekte sitt eget syn på verden og den tankeretningen han tilhører, og jeg synes at det momentet fungerer bra. Allikevel så ble den ingen umiddelbar ny favoritt hos meg, til det så ble jeg så alt for lite engasjert i historien og  for likegyldig til Meursault sin skjebne. Jeg er nok rett og slett ikke en tilhenger av at livet er meningsløst. Det som egentlig er veldig morsomt er at det nettopp var lesingen Den fremmede som fikk meg til å reflektere litt ekstra over disse spørsmålene, og bare det at den får leseren til å sette i gang med en liten spontan filosofering på kvelden gjør den vel verdt å lese.

PS: Den fremmede har stått ulest, av meg, i hyllene siden 2000!!!

Her er Lines anmeldelse av romanen. Rose- Marie, Jeg leser og Mettemor har også skrevet om boka.

Dokufeber: Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

Aller først må jeg bare få beklage at jeg har vært så treg med å skrive innlegg denne måneden. Jeg merker at det å ha hele leiligheten fylt med esker og rot i forbindelse med renoveringen av loftet, har gjort at jeg ikke har fått helt roen til å sette meg ned foran PC – en og skrive. Jeg har fått lest mye, da, og denne helga skal jeg prøve å få skrevet anmeldelser av de fire bøkene jeg har fått lest så langt i mars.

Den første boken ut, Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården, er også den aller første jeg leste, og  det var en veldig god start på lesemåneden mars og fungerte som en kick – start på Dokufeber 2014.

Vi nordmenn liker godt å fokusere på alt det gode vi får til – naturlig nok, det være seg for innbyggerne i landet vårt og i verdenssamfunnet. I år er det også Grunnlovsjubileum og vi benytter anledningen til å feire oss selv og landet vårt. Dette er selvfølgelig ikke noe som er typisk norsk, de aller fleste land og deres innbyggere liker å rette søkelyset på det som er bra og flott med landet de bor i. Og det må man jo få lov til. Samtidig så er det jo ikke slik at staten Norge har vært ufeilbarlige og at alle innbyggerne har til en hver tid opplevd å bli ivaretatt av  myndighetene, og det er viktig at disse delene av norsk historie – og nåtid –  også blir trukket frem og belyst. Og det er nettopp det Aas og Vestgården gjør i Skammens historie. 

De fleste historiene og hendelsene som blir skildret i boken er kjente for allmennheten; psykiatrien, behandlingen av minoriteter som romani, kvener og samer, barnehjemsbarn, tyskerjentene og overvåkingen av venstresiden. Det er allerede blitt skrevet bøker og avhandlinger om de ulike temaene, det er blitt laget dokumentarfilmer og journalister har gravd frem mye informasjon. Det som skiller Skammens historie fra disse er at den gir oss lesere en god, oversiktlig og grundig presentasjon og gjennomgang av den norske stats overgrep og unnlatelse til å ta ansvar for de svakeste i samfunnet i perioden fra vi fikk en norsk grunnlov til i dag – samlet i en bok. For meg så fungerer det veldig bra, og jeg synes det aller beste er at den gir meg en god oversikt over omfanget av disse systematiske overgrepene mot de som i aller største grad hadde hatt behov for statens hjelp og mot de som ikke klarte å tilpasse seg den «statlige normen». Det gjør noe med, iallefall denne, leseren å få alt presentert samlet, det blir så overveldende og massivt, og det gjør at det er mulig å trekke linjer, se det overordnede og, som nevnt, systematikken. Det er skremmende og provoserende å lese om, men – nettopp derfor – så utrolig viktig å være bevisst på den uretten som er blitt gjort og som fremdeles blir gjort mot grupper og enkeltmennesker i Norge.

Jeg er en person som lett lar meg rive med i enkeltpersoners historier, og i Skammens historie bruker forfatterne dette som et virkemiddel for å fortelle om overgrepene. Denne personifiseringen av overgrepene gjør at opplevelsene og hendelsene blir så mye mer nært. De kryper inn under huden og gjør lesingen mye sterkere enn dersom det bare hadde vært objektive fakta som hadde blitt presentert. Disse historiene gir stemmer til alle de andre som ikke har fått muligheten til å fortelle sin historie. Og det er bra! Jeg ble så utrolig sint og fortvilet mens jeg leste om hvordan romanifolket, samene og kvenene ble mishandlet og misbrukt  i lovens navn for at de ikke var som «vanlige norske», hvordan barn og ungdom med vanskelig bakgrunn ble plassert på barnehjem og institusjoner der de fikk det enda verre. Jeg ble så vanvittig provosert at jeg nesten kastet fra meg boka mens jeg leste om behandlingen av psykisk syke, og hvordan de fungerte som prøvekaniner for eksperimentlystne leger. For ikke å snakke om de som ble lobotomert og fikk elekrosjokk fordi de var «vanskelige»!!! Og alt dette ble gjort med tillatelse fra myndighetene!!!  På den andre siden så opplevde jeg at de to siste delene; Fredsnasjonens bakside og Da terroren rammet og staten sviktet, var de som nok engasjerte meg minst (selv om jeg ble engasjert). Det har nok noe med at enkeltmenneskenes stemmer som hadde vært så sterke i de foregående delene, var mindre til stede her. Det ble mer objektivt og teknisk, kanskje? Uansett så er det sentrale deler å ha med i en slik bok.

Et annet element som jeg likte veldig godt med Skammens historie er at forfatterne er gode på å sette overgrepene i et større, historisk og internasjonalt perspektiv. Mange av overgrepene var et resultat av politiske ideologier og strømninger som også var gjeldende i like stor grad i andre vestlige land; rasetenkningen og håndteringen av jødene forut for og under andre verdenskrig, for eksempel, uten at det skal unnskylde noe som helst. Overvåkningen av den politiske venstresiden og frykt for kommunismen er et annet eksempel; ikke noe som var særegent for Norge, men som i svært stor grad også skjedde her (og som faktisk førte til at flere i min familie fikk en mappe på seg). I Dagbladets anmeldelse av denne boka er anmelderen kritisk til at  dette blir fremstilt som «typisk norsk». Jeg har, som dere sikkert skjønner, en helt annen opplevelse av boka. Jeg fikk aldri følelsen av at forfatterne pekte på alle disse mørke kapitlene i vår nyere historie og sa at dette her er typisk for Norge. Jeg opplever heller at de ville vise at slike ting også skjedde i vårt land. Vi har ikke sittet på vår egen lille fjelltopp og raget suverent over alle andre land og nasjoner, vi har vært en del av ulike tankestrømninger og ideer som har ført til at folk som er «annerledes», som ikke tilpasser seg normen, har blitt gjort urett. Dette synes jeg Aas og Vestgården får svært godt frem.

Skammens historie er en lærerik og engasjerende bok. Den presenterer stoffet på en lettfattelig måte, samtidig som den er grundig. Det er viktig at statens mindre lyse og gode sider også blir belyst. Det synes jeg denne boken gjør til gangs, og jeg setter ekstra pris på at den gir en stemme til de som opplevde å ikke bli hørt når de trengte det som mest. Ja, jeg lot meg provosere, men det er så fryktelig godt å bli røsket opp fra sin egen navle en gang i blant og lære noe av det.

Anbefales!

Rose – Marie, Ellikken, Bok – Karete og Tine har også skrevet om boka. Elin har intervjuet forfatterne her.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Verdens poesidag.

I anledning Verdens poesidag vil jeg dele den aller første siden fra Tora Seljebø sin poetiske og vakre debut Om kvelden blir namna ropa heim». Det er særlig de to siste setningene i dette utdraget som jeg har falt helt for. Så sant og så godt formulert. (Og jeg måtte selvfølgelig «hjerte» dem).

Hvilke dikt leser du i dag?

Fabelaktige damer!

I går tok jeg en svipptur inn til Blindern og Norcon27.  Egentlig hadde jeg planer om å delta på arrangementet hele helga, men det fikk jeg dessverre ikke tid til.

Det jeg fikk tid til var å høre på fantastiske Kristine Tofte – som var årets norske æresgjest – og hennes foredrag om Eirabu-duologien. Hadde det ikke vært for at jeg allerede har leseplaner for førstkommende uke, så hadde jeg kastet meg over disse med en gang! Et inspirerende, spennende og morsomt foredrag om tilblivelsen av et fantasyunivers. Kristine Tofte er kul!

Det neste – og siste – arrangementet  jeg fikk med meg var en samtale mellom Tone Almhjell, forfatteren av Vindeltorn, Tonje Tornes, forfatteren av Hulder, og Siri Pettersen, forfatteren av Odinsbarn. De snakket om sine egne romaner og om ulike typer fantasy – og det var både engasjerende og interessant. Veldig bra damer det også!

Økta ble avsluttet med utdelingen av Fabelprisen 2014. Og den gikk, ikke overraskende (synes jeg da), men svært fortjent, til Siri Pettersen og Odinsbarn!
Hipp hurra!

Hvordan har din helg vært?

#3: Siden sist…

– har jeg kost meg i nerdeuniverset til Ernest Cline – ja, jeg har endelig begynt på Ready player one, og den er midt i blinken for referansefrelste meg.

– har mannen min og jeg boltret oss med Ted Mosby og gjengen og slukt 5 sesonger av How I met your mother. Så gøy!
– har vi kommet et skritt nærmere bibliotek/kontor/hobbyrom på loftet.

– har jeg blitt litt småskremt av min egen ukontrollerbare bokhandling på nett – plutselig dukket det opp en bok jeg hadde glemt at jeg hadde bestilt. Boka det gjaldt var I am pilgrim av Terry Hayes, forresten, og jeg gleder meg til å lese den.
– har jeg anskaffet meg den norske bokklubbutgaven av De elendige av Victor Hugo for 30 kr tilsammen. KUPP!
– har jeg begynt å se etter sommerens Paris-leilighet.

Det jeg ikke har gjort er å skrive ferdig anmeldelsen av Skammens historie av Aas og Vestgården, men jeg satser på at jeg får det til i løpet av helga. I korte trekk; veldig god.

God helg!

I dag…

… skulle jeg egentlig ha blogget om Neil Gaiman sin Neverwhere i forbindelse med Lises samlesing. Siden jeg ikke kom i gang med den før på torsdag, så var det et ganske optimistisk prosjekt, men jeg hadde i allefall tro på at dette var en bok jeg ville falle pladask for og kanskje klare å fullføre i løpet av mandagen.

Men….

Jeg sliter virkelig med å komme inn i historien, jeg klarer ikke helt å la meg engasjere i det som skjer og jeg merker at tankene mine driver av sted mens jeg leser. Og det er jo fryktelig dumt, for jeg tror at dette egentlig er min type bok. Men kanskje ikke akkurat nå? I dag?

Jeg tror jeg legger den fra meg for nå – og lar bokmerket ligge igjen på side 102.

For nå.

Tøffe kvinner i litteraturen.

I anledningen 8. mars tenkte jeg at det kunne være morsomt med en liten liste over kvinnelige karakterer fra bøker som jeg opplever som tøffe – på ulike måter:

Hvordan ville din liste sett ut?

Ellers oppfordrer jeg alle til å lese Glamourbibliotekarens flotte innlegg om Kvinnedagen!